Ha kontrollen over eget liv

12apostler7

Det er viktig å være klar over at stress dreier seg om hvordan vi betrakter verden. Stress sier ikke noe om hvordan verden virkelig er. Denne forskjellen er grunnleggende hvis vi vil beherske stressprosessen. Å forandre måten vi betrakter verden på kan ha enorm betydning for hvordan vi behersker press. Hvis vi sitter fast i en bilkø, kan vi ikke gjøre noe for å få trafikken til å gå fortere. Derfor har det ingen hensikt å bli irritert eller bekymret for forsinkelsen. Ved å bestemme oss for at vi ikke vil irritere oss over traflkkorken eller la den stresse oss, har vi bestemt oss for å ta kontrollen. Enten har vi kontrollen over vårt eget liv, eller så har vi det ikke. Vi må lære å skille mellom ting vi kan gjøre noe med og ting som ligger utenfor vår kontroll. Og slutte å bekymre oss for ting vi ikke kan gjøre noe med. I stedet kan vi konsentrere oss om å gjøre noe med de tingene vi faktisk kan påvirke. Jo mer du er i stand til å påvirke begivenhetene rundt deg, desto mer kompetent og innflytelsesrik føler du deg. Dette er lettere i visse jobber enn i andre. Men ingen har en jobb som er så strengt kontrollert at man ikke kan øke sin egen innflytelse – selv om det bare er marginalt.  

 

Vi kan ikke unngå  forandring; den er en uunngåelig del av livet. Forandring kan være en trussel eller en mulighet. Det kommer an på øynene som ser. Å frykte forandring er å være redd for det ukjente, å gå inn i situasjoner uten å være forberedt på hva man kan vente seg. Mange mennesker i organisasjoner som er i sterk forandring, vet at forandringen kommer. De innser at livet vil bli påvirket av det, men vet ikke hvordan. Derfor vil noen tvile på sin egen evne til å overleve i den nye verdenen. På mange måter er trusselen om forandring verre enn selve forandringen. 

Hvis vi tar forandringer som en utfordring, forandrer vår opplevelse seg, og vi ser det nye som en mulighet, og ikke som en trussel. For å beherske forandring må vi forandre måten å tenke på. Vi må innse at det er forandring som er det normale. 

Mennesker som tror at forandring er tingenes naturlige tilstand, trenger ikke sikkerheten som ligger i å opprettholde status quo. De kan se frem til at neste dag vil være forskjellig fra dagen i dag. 

Vi trenger balanse i livet. Balanse mellom tingene vi har lyst til å gjøre og tingene vi er nødt til å gjøre for å få dem. Vi trenger balanse mellom jobb og familie, mellom arbeid og fritid. Et balansert liv er et bytteforhold mellom å gjøre det vi vil og å gjøre det vi må slik at vi kan gjøre det vi vil. Det er en svært personlig sak å finne den rette balansen mellom det du vil oppnå og den prisen du er villig til å betale. 

De fleste får problemer med tidsbruken fordi de bruker for mye tid på ting som haster, men som ikke er viktige. Lær deg å skille mellom det som haster og det som er viktig. 

Fra boken Press uten stressav Stephen Williams

Del på bloggen

Bookmark and Share

 

Ingen angst for nye livsfaser!

   

Lofoten

Lofoten

Det menneskelige liv er genialt utformet: Vi mennesker er slikt skapt, at vi går igjennom forskjellige faser i livet. Hver fase har sin egen utviklingsoppgave. Uten at mennesket kan mestre disse, kan han/hun ikke modnes. Du kjenner de forskjellige livsfasene: Utvikling i morslegemet – barndom – ung voksen og så videre.  
Mellom de tidsrommene som er beskrevet ovenfor mangler noe avgjørende: overgangsfasen fra en fase til en annen. Mennesker som akkurat gjennomlever disse overgangene, opp-fatter som oftest disse som kriser. Tiden i morens legeme, varm, et liv som i badekaret, med dempet lys, en behagelig rytme av morens hjerteslag, stadig vekk kjente stemmer i familiekretsen – alt blir aldri avbrutt av ytre press. Babyen blir presset ut gjennom en trang åpning, Der er det kaldt, fryktelig lyst, støyende, man må til og med arbeide for å ta opp næring. Psykologene sier at fødselen er den største krisen i livet vårt.  Hjertelig til lykke: Alle dere som akkurat nå leser denne boken har mestret den vanskeligste krisen.

Barndommens fase er en sterkt pregende tid. Her lærer vi ikke bare å løpe, skrive og lese. Vi lærer hvordan man omgås andre mennesker. Vi lærer hvordan vi angriper oppgaver og hvordan vi avslutter dem. Vi lærer å lære. For hele vårt selvbilde, verdens- og menneskebildet blir grunnlaget dannet. Så kommer den berømte »krisen« (overgangsfasen) puberteten. Man er verken barn eller voksen, vil være begge samtidig og dog ikke. Ingen enkel tid for tenåringer og omverdenen. Du kjenner det sannsynligvis ikke bare fra fortellinger …

Endelig har en klart spranget til å være voksen. Storm og press er annonsert. Den nye friheten nytes i fulle drag. Jeg får komme hjem når jeg vil, har min egen bolig, min egen bil, kan treffe mine egne beslutninger.   
 
Plutselig står vi igjen ovenfor en overgang, Romano Guardini kaller den for den ideale-reelle-krisen. Vi ville jo bygge opp den største softwaresmien i verden, gjøre hele jorden til en atomfri sone, bereise fjerne land hele livet – men støter på realitetenes grenser. Ikke det at de enkelte ønskene ubetinget var gale, men vår idealisme blir i denne fasen brutalt konfrontert med virkeligheten.     
De gamle grekerne lot først de over 50 år få innpass i politikken for å sikre at personen positivt hadde taklet forutgående kriser. Dette er en fase der man på grunn av sin livserfaring kan arbeide riktig effektivt. Ved en prestasjonssammenligning mellom erfarende, normalt arbeidende »godt-voksene« (50+) og studenter som hadde gjennomført eksamen, og som hadde en 50 til 60 timers arbeidsuke, produserte de »godt-voksene« bedre bærekraftige resultater med betydelig mindre arbeidstid. Denne iakttakelsen står forøvrig i sterk kontrast til dagens økonomi som er preget av »ungdoms-vanviddet« – spesielt med henblikk på ansettelser. De unge arbeidstakerne er riktignok i gjennomsnitt sjeldnere syke. Men mer tilstedeværelse på arbeidsplassen kan imidlertid ikke konkurrere med årelang yrkeserfaring. 
 
Den neste livskrisen kommer med 65 år. Her lyder oppgaven slipp løs og overfør til andre ditt livsverk. Det handler om å oppdage det å bli eldre som en mulighet og ikke resignere på grunn av angst og bekvemlighet, eller krampaktig klamre seg til alt som er oppnådd. Mange steder kommer tidligere ledere sammen i denne alderen for å være mentorer for unge etablerere med råd og dåd. Dette er en stor sjanse, fri fra operativ forretningsdrift og også fra finansielt press, til å få til noe stort. Mange kjente personligheter har i denne fasen skaffet seg sitt tredje livsverk. Et eksempel er hollenderen Corrie Ten Boom som i en alder av 70 år, våget seg på et filmprosjekt om sitt liv under naziregimet.
 
Når en blir eldre står det helt nye tidsrom for relasjoner til rådighet. Mange ledere beskriver hvilken viktige personligheter besteforeldrene var for dem. Kanskje vil deres datterdatter bli preget, som første president, av deres tanker og deres verdier og beriket av deg! For øvrig: Selv om hun ikke blir president er hun verdt en investering! Alderen er en viktig fase for å være i virksomhet som rådgiver, medtenker og påvirker i samfunnet.
Livsfaser

Livsfaser

 
Gi150

Fra boken «Gi livet retning» av Jürgen Knobloch

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share