Historien om to munker

I tiden fremover vil vi ta for oss noen workshoper ved hjelp av tre skritt:

1. Å oppdage potensialet ditt (dine talenter, evner etc.)

2. Å gi retning (visjoner og mål)

3. Å være offensiv (det vil si handling) 

Workshopene vil komme hver mandag, slik at du får tid til å reflektere over svarene dine og få skrevet de ned i løpet av uken. Ved å gå inn på emnet workshop kan du gjennomgå workshopene etter tur, da de er merket fra 1 og oppover. Jeg anbefaller å kjøpe boken, da den innholder mye annet verdifulle ting og kan brukes som oppslagsverk. Boken koster 160 kr og kan bestilles hos Simplify eller via e-mail

Gi150


Les mer om boken «Gi livet retning»

 Copyright © 2009-2010 SIMPLIFY  

Historien

To munker var på vandring. En dag kom de til en elv.

Der sto en ung kvinne med vakre klær. Åpenbart ønsket hun å krysse elven, men siden vannet var svært dypt, kunne hun ikke krysse elven uten å ødelegge  klærne sine. Uten å nøle gikk en av munkene bort til kvinnen, løftet henne på skuldrene og vasset gjennom vannet med henne. På den andre siden av elven droppet han henne tørrskodd ned.

Etter at den andre munken hadde vasset gjennom elven, fortsatte de to sin reise.

Etter ca. en time begynte den ene munken å kritisere den andre: ”Du vet jo allerede, at det du har gjort ikke var riktig, ikke sant? Du vet, at vi ikke får ha noen nær kontakt med kvinner. Hvordan kunne du bryte med denne regelen?”

Munken som hadde båret kvinnen over elva, lyttet rolig til den andres anklager. Deretter svarte han rolig: ” Jeg satte ned kvinnen for en times tid siden ved elven – hvorfor bærer du fremdeles på henne?”  
 

Fritt etter: The Wisdom of Zen Masters 

 

Del på bloggen

Bookmark and Share

Burn-out og ønsket om å stige ut av karusellen

Mennesker som føler seg overbelastet, tviler ofte på seg selv og interpreterer dette å være overbelastet  (utelukkende) som et individuelt problem.

SOS

Ved første blikk er det ofte ikke gjenkjennelig hva som forbinder dem med andre »som har strandet«. En husmor kan identifisere seg med problemene til andre husmødre. Men hva har en ung arbeidsløs til felles med en toppleder, som med 52 er »utsortert«? Svært lite, skjønt begge er arbeidsløse.

Eller: Hva har en prosjektleder, som har vanskeligheter, på grunn av sine stramme terminer å nå de prosjektmål som er satt, til felles med en ufaglært arbeidskraft, som haster frem og tilbake mellom flere deltidsjobber for å tjene til livets opphold?

tidsproblemet

Eller en salgsleder, som kjemper for å nå kvartalstallene sine, med en mor som er aleneforsørger, som stadig vekk har dårlig samvittighet, fordi hun ikke samtidig klarer å ivareta behovene til sine barn og kravene i yrket sitt? Tilsynelatende ved første øyekast ikke noe.

Og dog har de mye til felles: Alle har de tidsproblemer og kjemper med å klare kravene som blir stilt. Alle har de kommet til et punkt der de lett kan miste sin indre balanse. Alle befinner de seg i en situasjon som resulterer i stress, overbelastning og anspenthet og som,

·         minsker deres lyst på livet,

·         er en fare for deres fysiske (og mentale) helse og

·         som forringer deres prestasjonsevne,

hvis det blir en vedvarende tilstand.

Denne følelsen av å være overbelastet er ikke noe individuelt problem. Det viser blant annet den offentlige diskusjonen om temaet burn-out i de siste årene. Fenomenet burn-out lar seg redusere til tre setninger:

·         Jeg er eller ser meg konfrontert med krav, som overstiger mine evner, henholdvis krefter.

·         Ved å forsøke å imøtekomme disse kravene, har jeg allerede brukt så mye energi, at jeg ikke klarer å håndtere disse kravene mer.

·         Jeg har havnet i en tilstand av utbrenthet, og kan for tiden ikke nyte livet mer.

Setninger som dette viser: De krav som blir stilt er ikke enestående. En person som har overanstrengt seg ved å jogge vil neste morgen riktignok klage over muskelsmerter, men ikke over et burn-out-syndrom. Likeledes er det hos en arbeidstaker, som av og til må arbeide sent på natten. Han vil neste morgen eventuell klage over tretthet, men ikke over et burn-out-syndrom. Det vil si:


Kravene som fører til burn-out, er slike som permanent ledsager livet vårt. Som konsekvens kan denne „utbrent-heten“ bare bli løst gjennom en endring i vår livssitua-sjon, henholdsvis gjennom, at vi møter kravene på en annen måte.

Et bevis på å være overbelastet er også det hyppige ønsket til en yrkesmessig sterkt engasjert person med 50 år å førtidspensjonere seg. Ikke helt tilfeldig boomer boktitler som lover sine lesere, at de med 50
år kan være finansiell uavhengig.

fanget

Men hvilke budskap ligger bak utsagnet: Jeg vil slutte å jobbe når jeg er 50 år? Det viser, at de ikke mer oppfatter sitt eget arbeid som en utfordring, men som en overbelastning. Arbeidet blir heller ikke oppfattet mer som meningsfylt. Derfor blir det til byrde og smerte. Det blir ikke sett på som en oppgave mer, der oppfyllelsen gir energi og tilfredshet.Også ønsket om å avslutte yrkeskarrieren sin med 50 år, er dermed et bevis på, at det mangler balanse i livet. Her ser vi:


Menn og kvinner blir på samme måte påvirket av burn-out- syndromet, som ønsket om å hoppe av karusellen. Her finnes det ikke noe kjønnsspesifik forskjell. Selv midtlivskrisen – tidligere et klassisk mannsfenomen – treffer nå også kvinner.

Nå når det eneste livsperspektivet for kvinner ikke mer er ekteskap og få barn, er livet deres blitt mer selvbestemt og enda mer komplekst. Dette gjelder spesielt for tiden mellom 30 til 40 år, der den yrkesmessige karrieren avgjøres. I denne livsfasen stiller kvinner skarpere enn menn spørsmålet om barn. Fremfor alt, fra og med 35 år da det biologiske uret i dem tikker, kommer mange kvinner inn i en interessekonflikt, da familie og yrke som oftest kan forenes, men vanskeligere familie og karriere.

Her treffer kvinnen, samme hvordan hun beslutter, ofte den »gale« beslutningen. Beslutter hun seg for å få barn, så består muligheten, at hun noen år senere blir angrepet av en identitetskrise på grunn av avkall på mulige karriereskritt. Beslutter hun seg for ikke å få barn, kommer mange likeledes med 40 år i midtlivskrisen, fordi denne beslutningen ikke kan reverseres. Et klassisk dilemma. Derfor bør kvinner mellom 30 og 40 år befatte seg intensivt med spørsmålet: Hva vil jeg? Hva er virkelig viktig for meg?

 

bal150

Fra boken «Balance your life» av Lothar J. Seiwert

 Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share

Regler for dialog

Psykoanalytikeren Michael L. Moeller bruker begrepet ”pardøden” om den nåværende statusen på ekteskap og partnerskap. Folk er uforberedte og naive når de går inn i et forhold, den største risikoen i livet deres. De tar seg for liten tid til hverandre, skylder gjensidig på hverandre, blir slukt opp av de ytre pliktene i livet, mister en eller annen gang den erotiske lysten, og står en eller annen dag forundret og fortvilet fremfor et formodelig ureparerbart parforhold.

Grunnene varierer, men ikke så individuelt som det forekommer for den det gjelder. De sosiale rollene til menn og kvinner gjennomgår en historisk forandring. Kvinner nyter nå en yrkesmessig og økonomisk frihet som de ikke har hatt tidligere, men der de samtidig står overfor en dimensjon av vanskeligheter som aldri  før.

Samtalen

Samtalen

Forventningene som kvinner har til menn har eksplodert, uten at de andre kravene gjennom yrke og andre sosiale forhold har minket. Selv forventningene som menn og kvinner har til seg selv har økt dramatisk: Suksess i yrkeslivet, samtidig mye fritid, finansiell uavhengighet, et vellykket kjønnsliv, og forhåpentligvis livslang forelskelse, hertil muligens vidunderlige barn. Aldri har parforhold vært utsatt for så stort press som i dag. Det som ”storfamilien” klarte med nød og neppe, skal den lille familien nå gjøre mer perfekt enn tidligere.

Det første trinnet til å løse dilemmaet: Snakk “vesentlig” med hverandre. Ikke om arbeidet eller barna eller om mat, men om dere selv. Hvert par gjør dette i begynnelsen av et forhold. Folk er nysgjerrige på hverandre, og vil vite alt om den andre. Ut ifra den voksende fortroligheten vokser den seksuelle tiltrekningen. Men så tenker hver person, at de ikke kan lære noe nytt fra den andre, fordi de har fortalt hverandre så mye, og at de vet alt om hverandre. De  fleste problemer i parforhold stammer fra denne feilen.

Regler for dialog

Som motgift utviklet Moeller ”toersamtalen” for sine pasienter, som har vist seg å være vellykket i over to tiår. Den består av en underholdning, etter enkle, men faste regler. Begge partnerne forplikter seg til å overholde disse reglene.

Fast tid. Bli enig om en tid hver uke, og et alternativ (i tilfelle noe kommer i veien), der dere uforstyrret kan snakke ”alene med hverandre” i 90 minutter.

Fast prosedyre. Sitt rett overfor hverandre, da det vesentligste som blir formidlet gjøres visuellt, ikke ved tale. Ekskludér forstyrrelser (telefon, computer, bakgrunnsmusikk, fjernsyn). Ikke forkort eller forleng samtalen.

Fast skifte. Du trenger et ur for dialoger. En person snakker 15 minutter og så den andre 15 minutter. Den personen som lytter, stiller ikke spørsmål, ikke engang forståelsesspørsmål.

Fast tema. Hver person forteller, om de tingene som for øyeblikket beskjeftiger han/hun mest. Moeller kaller dette ”å male et selvportrett”. Hver person holder seg til seg selv som tema. Når personen snakker om den andre (noe som det naturligvis er lov til), da ikke vurderende, men personen skildrer sine egne følelser med henblikk på partneren.

Maling

Det er forskjellen på en krangel, der hver person prøver å overbevise den andre hvordan han/hun virkelig er.

Hvorfor dialog gjør så godt

Moeller sier at hvert par lever i en dobbelt virkelighet – i sin egen og den til partneren. Hvis hver person lærer å kjenne den andre personens realitet, blir partnerskapet beriket. Imidlertid, hvis hver person vil overbevise den andre personen, at deres egen realitet er bedre, går forholdet innvendig mot en slutt. Det er derfor den viktigste forutsetningen for dialog er likestilling av begge realitetene. I dialog, lærer begge partnerne fem store sannheter:

1. “Jeg er ikke deg”

Du lærer at dere begge vet meget mindre om hverandre enn dere trodde. Velg en indre overskrift for dialogen: ”Du kjenner meg ikke. Jeg kjenner ikke deg.” La deg overraske av den andre, da kan ”gamle stridigheter” løses opp. I et forhold som har vart over tid hevder stadig en av partnerne noe om den andre. Moeller kaller dette ”å erobre den andre” eller ”par-rasisme”: Hver person er hellig overbevist at de på en eller annen måte er den beste av de to. En ærlig dialog bringer en slutt på dette.

2. “Vi er to ansikter i et forhold”

Samtidig lærer dere å ikke oppfatte dere selv som to uavhengige individer, men som et par som for lengst er vokst sammen i underbevisstheten. Det er kjærlighetens natur, at det involverer sjelen. Selv din partners verste egenskaper tilhører dere begge. For eksempel, hvis din partner har en hemmelighet, fordi han er skamfull for noe, da er ikke det “hans/hennes skyld” alene, fordi han/hun muligens ikke ville følt seg skamfull ovenfor en annen.

bevisst og ubevisst

Når du har absorbert denne grunnleggende simplify-visdommen i parforholdet, kan du ikke skyve over mer på den andre alene. Denne innsikten revolusjonerer parforholdet i hverdagen.

3. “Å snakke med hverandre, gjør oss til ”mennesker”

Du lærer, at du i beste fall kan forandrer deg selv, men ikke den andre, selv om du forsøker kontinuerlig. Du lærer, at når dere snakker med hverandre, fører det også inn til deg selv. Den største mangelen i de fleste forhold er ikke “fattigdommen i parforholdet”, men “fattigdommen i deg selv”. En partner forventer ting fra den andre personen som han egentlig kun kan gi seg selv: Selvfølelse, tilfredsstillelse, tillit til fremtiden og livsglede.

4. “Vi forteller hverandre historier i bilder”

I steden for vage følelser, lærer du å huske konkrete scener. I stedet for “jeg synes du er flott”sier du:

“Denne morgen så jeg deg da du kom rundt hjørnet på sykkelen din med jakken din flagrende i vinden og sola i håret ditt. Da synes jeg du var helt vidunderlig.”

syklende i vinden

Selv ditt indre liv blir da billedlig rikere. Dere begynner da å forstå drømmene deres som en felles opplevelse, der begge får tilgang til deres felles underbevissthet.

5. “Jeg er ansvarlig for mine egne følelser”

Du lærer å forstå følelsene dine, som din underbevissthets handlinger – og ikke tro at følelser kommer skjebnebestemt eller bestemt utenifra. Du lærer å uttrykke følelsene dine klarere og omgås de mer suverent, idet du ikke lar deg influere av hver følelsesimpuls.

Når en dialog går galt

Ikke gi opp om dialoger ikke fungerer i begynnelsen. Uansett hva som skjer, bli enig om å ha minst ti samtaler. Dette er den hyppigste feilen i partnerkommunikasjonen: Folk gir opp for raskt. Sammenlign for eksempel med hvordan du i yrkeslivet må klamre deg til et mål. Eller hvor ofte du må gjenta deg selv ovenfor barn, før det endelig klaffer.

Låst konflikt

Låst konflikt

Vis også denne tålmodigheten ovenfor det viktigste mennesket du har. Stol på det: Dialog optimerer seg selv. I tilfelle en dialog en eller annen gang har endt opp som en katastrofe, blir den neste automatisk bedre. Dialog virker hinsides seg selv, også andre diskusjoner blir vesentligere og åpnere.

Hva dialog bevirker

Psykosomatisk forskning har vist, at det menneskelige immun- systemet berøres betydelig av kvaliteten av parforholdet. Blodbildet øker målbart etter en dialog.

En persons subjektive følelse av lykke er likeledes vesentlig avhengig av parforholdet.

Et godt partnerskap har også en stor innflytelse på parets barn. Ethvert barn etteraper ubevisst kvaliteten på parforholdet til sine foreldre.

Etter en stund berikes den forbedrete kommunikasjonen gjennom dialog – med en rimelig forsinkelse – også parets kjønnsliv. Det er feil å tro den gode sex bare er mulig gjennom sidesprang (et populær argument for å rettferdiggjøre utroskap). Gjensidig forståelse og intim fortrolighet er de beste ingrediensene for oppfylt erotikk.

To minutter pr. dag er for lite

 

god dialog

God dialog

Et studie utført i år 2000 og som involverte 76.000 mennesker viste: Tyske par brukte i gjennomsnitt to minutter pr. dag til å snakke om seg selv. Resultatene av denne studien ble ofte galt sitert i pressen (som om et par bare brukt to minutter til overhodet å snakke med hverandre). Selvfølgelig stemmer ikke det: Vi snakker her om ”vesentlig” kommunikasjon, der hver enkelt og dialogen i forholdet blir gjort til tema. Sørg for, at dette tallet stiger drastisk hos deg.

simpl150

Fra boken «Simplify your life» av Werner Tiki Kustenmacher med Lothar J. Seiwert.

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share