Burn-out og ønsket om å stige ut av karusellen

Mennesker som føler seg overbelastet, tviler ofte på seg selv og interpreterer dette å være overbelastet  (utelukkende) som et individuelt problem.

SOS

Ved første blikk er det ofte ikke gjenkjennelig hva som forbinder dem med andre »som har strandet«. En husmor kan identifisere seg med problemene til andre husmødre. Men hva har en ung arbeidsløs til felles med en toppleder, som med 52 er »utsortert«? Svært lite, skjønt begge er arbeidsløse.

Eller: Hva har en prosjektleder, som har vanskeligheter, på grunn av sine stramme terminer å nå de prosjektmål som er satt, til felles med en ufaglært arbeidskraft, som haster frem og tilbake mellom flere deltidsjobber for å tjene til livets opphold?

tidsproblemet

Eller en salgsleder, som kjemper for å nå kvartalstallene sine, med en mor som er aleneforsørger, som stadig vekk har dårlig samvittighet, fordi hun ikke samtidig klarer å ivareta behovene til sine barn og kravene i yrket sitt? Tilsynelatende ved første øyekast ikke noe.

Og dog har de mye til felles: Alle har de tidsproblemer og kjemper med å klare kravene som blir stilt. Alle har de kommet til et punkt der de lett kan miste sin indre balanse. Alle befinner de seg i en situasjon som resulterer i stress, overbelastning og anspenthet og som,

·         minsker deres lyst på livet,

·         er en fare for deres fysiske (og mentale) helse og

·         som forringer deres prestasjonsevne,

hvis det blir en vedvarende tilstand.

Denne følelsen av å være overbelastet er ikke noe individuelt problem. Det viser blant annet den offentlige diskusjonen om temaet burn-out i de siste årene. Fenomenet burn-out lar seg redusere til tre setninger:

·         Jeg er eller ser meg konfrontert med krav, som overstiger mine evner, henholdvis krefter.

·         Ved å forsøke å imøtekomme disse kravene, har jeg allerede brukt så mye energi, at jeg ikke klarer å håndtere disse kravene mer.

·         Jeg har havnet i en tilstand av utbrenthet, og kan for tiden ikke nyte livet mer.

Setninger som dette viser: De krav som blir stilt er ikke enestående. En person som har overanstrengt seg ved å jogge vil neste morgen riktignok klage over muskelsmerter, men ikke over et burn-out-syndrom. Likeledes er det hos en arbeidstaker, som av og til må arbeide sent på natten. Han vil neste morgen eventuell klage over tretthet, men ikke over et burn-out-syndrom. Det vil si:


Kravene som fører til burn-out, er slike som permanent ledsager livet vårt. Som konsekvens kan denne „utbrent-heten“ bare bli løst gjennom en endring i vår livssitua-sjon, henholdsvis gjennom, at vi møter kravene på en annen måte.

Et bevis på å være overbelastet er også det hyppige ønsket til en yrkesmessig sterkt engasjert person med 50 år å førtidspensjonere seg. Ikke helt tilfeldig boomer boktitler som lover sine lesere, at de med 50
år kan være finansiell uavhengig.

fanget

Men hvilke budskap ligger bak utsagnet: Jeg vil slutte å jobbe når jeg er 50 år? Det viser, at de ikke mer oppfatter sitt eget arbeid som en utfordring, men som en overbelastning. Arbeidet blir heller ikke oppfattet mer som meningsfylt. Derfor blir det til byrde og smerte. Det blir ikke sett på som en oppgave mer, der oppfyllelsen gir energi og tilfredshet.Også ønsket om å avslutte yrkeskarrieren sin med 50 år, er dermed et bevis på, at det mangler balanse i livet. Her ser vi:


Menn og kvinner blir på samme måte påvirket av burn-out- syndromet, som ønsket om å hoppe av karusellen. Her finnes det ikke noe kjønnsspesifik forskjell. Selv midtlivskrisen – tidligere et klassisk mannsfenomen – treffer nå også kvinner.

Nå når det eneste livsperspektivet for kvinner ikke mer er ekteskap og få barn, er livet deres blitt mer selvbestemt og enda mer komplekst. Dette gjelder spesielt for tiden mellom 30 til 40 år, der den yrkesmessige karrieren avgjøres. I denne livsfasen stiller kvinner skarpere enn menn spørsmålet om barn. Fremfor alt, fra og med 35 år da det biologiske uret i dem tikker, kommer mange kvinner inn i en interessekonflikt, da familie og yrke som oftest kan forenes, men vanskeligere familie og karriere.

Her treffer kvinnen, samme hvordan hun beslutter, ofte den »gale« beslutningen. Beslutter hun seg for å få barn, så består muligheten, at hun noen år senere blir angrepet av en identitetskrise på grunn av avkall på mulige karriereskritt. Beslutter hun seg for ikke å få barn, kommer mange likeledes med 40 år i midtlivskrisen, fordi denne beslutningen ikke kan reverseres. Et klassisk dilemma. Derfor bør kvinner mellom 30 og 40 år befatte seg intensivt med spørsmålet: Hva vil jeg? Hva er virkelig viktig for meg?

 

bal150

Fra boken «Balance your life» av Lothar J. Seiwert

 Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share

Ekstrinsisk og intrinsisk motivasjon

Hvis du vil bekjempe din stress-sykdom, må du først komme på sporet av dine mål, ønsker og drømmer. Bare slik er du i stand til å konsentrere deg om det virkelig viktige og ikke gå deg vill i uvesentligheter. Her er et spesielt spørsmål av avgjørende betydning: Er du ekstrinsisk eller intrinsisk motivert?

Ekstrinsisk motivasjon er »middel-mål-motivasjonen«. Ekstrinsisk motiverte mennesker arbeider for å tjene penger, ha sikkerhet og få anerkjennelse. De gjør som regel det som omverdenen forlanger av dem, mens de tar mindre hensyn til sin indre stemme.

Ekstrinsisk motiverte mennesker står i fare for rett og slett å bli spist opp av kravene fra andre. De har knapt tid mer til seg selv, til moro og livsglede.

Intrinsisk motivasjon kan man derimot betegne som »ønske-og-behovs-motivasjonen«. Intrinsisk motiverte mennesker arbeider ut ifra egen indre drivkraft – her spiller faktorer som personlig interesse for å ha det gøy en viktig rolle. De avveier mellom sine egne behov og kravene fra omverdenen. I tvilstilfeller lytter de først og fremst til sin indre stemme, trekker grenser og konsentrerer seg om sine egne behov.

Hvis du forsømmer dine egne behov og arbeider til du bryter sammen, gir avkall på ferie og å ha det gøy og ikke tar hensyn til helsen din, da er du på et eller annet tidspunkt fullstendig stresset, overarbeidet, utbrent og sprer bare dårlig humør rundt deg. Du kaster bort tiden din på gale saker, gjør slurvefeil, blokkerer sta for innovasjoner og skaper et klima med irritasjon, som gjør et samarbeid med andre nesten helt umulig.

Kjenner du til alt dette? Da er på høy tid med en pause. Ta deg tid til i all ro å tenke over hva du ubetinget burde endre på og hvordan livet ditt fremover bør se ut.

nar150

Fra boken «Når du har det travelt, gå langsomt» av Lothar J.Seiwert

Copyright © 2009 SIMPLIFY 

Del på bloggen

Bookmark and Share

Farvel til tidsstyringen?

»Ikke arbeid hardt, men smart.«

Amerikansk ledervisdom
 
 Tidsstyring har i de siste årene i økt grad blitt gjenstand for kritikk og diskusjoner: »Vekk fra tempovanviddet«, »tidskonkurranseepidemien«, »kast vekk tidsplanleggeren din« lyder de fete overskriftene i mediene.

 »Slow down«, »egentid« eller »langsommere er bedre« er de nye tidsøkologiske parolene: I statuettene til »foreningen for utsettelse av tiden» forplikter medlemmene seg til å stoppe opp, til å tenke etter …« Foreningen Slow Food forsvarer seg mot forflating av spisevanene gjennom fast food og imøtegåes gjennom smaksrikdom i alle regionale kjøkken. Sten Nadolnys bestseller Oppdagelsen av langsomheten har for lengst oppnådd kultstatus: Hans romanhelt, et notorisk langsomt menneske, finner litt etter litt ut, at hans medfødte snegletempo ikke er noe handikap, men en uutømmelig kilde til energi og kreativitet.

I mellomtiden er også hos oss slobbies på vei fremover. Kortformen står for »slower but better working people«, til norsk: »langsommere, men mer effektivt arbeidende mennesker«, som nekter å akseptere hurtighet som det enesteprestasjonskriteriet, og isteden gjennom langsomhet forsøker å vinne produktivitet og kreativitet.

Er tidsstyring dermed passé? Helt sikkert ikke! Alt dette gjenspeiler bare et trendvendepunkt i tidsstyringen.

Historie om sjelens langsomhet

Den gang som ingen veier gikk gjennom landet, og det ikke fantes biler som fraktet mennesker raskt som vinden fra havet opp i fjellene, kjempet en misjonær seg gjennom den afrikanske bushen med en flokk bærere. Han hadde det travelt og drev sine førere i et stadig høyere tempo da han innen tre dager ville nå målet sitt.

Den tredje morgenen klarnet opp, strålende sto solen på himmelen, luften flimret, det høye gresset beveget seg sakte og fuglene sang. Misjonæren presset på for å bryte opp, men bærerne slo fortsatt leir og ville ikke stå opp. Ingen overtalelse gjalp, ingen befalning, ingen trusler. Endelig spurte han om grunnen til at de nølte og fikk som svar: »Våre kropper er riktignok her, men vi må ennå vente til våre sjeler er kommet etter oss.«

Kilde: Nossrat Peseschkian, Den nakne keiseren.

© 1997 Pattloch Verlag GmbH & Co KG, München

 

Sjelens langsomhet

Sjelens langsomhet

Hurtighet er ikke alt, og derfor er et skifte fra tradisjonell til en »ny« tidsstyringfokuset for denne boken: De tradisjonelle konseptene for tidsstyring blir satt spørsmålstegn ved og omarbeidet med henblikk på kravene i vår tid.

Tidsstyring bestemmes av to vidt forskjellige måter å tenke på:

·         Tidsstyring som hurtighetsstyring,

·         Tidsstyring som et middel til tidsøkologi, til en måteholden økonomisering med tiden.

 

Tidsstyring som hurtighetsstyring

Enhver vil ha alt straks, og det helst i går: Hurtighet er tidens krav og betraktes som en avgjørende konkurransefaktor.

I amerikansk ledede firmaer er »a.s.a.p (as soon as possible) målestokken for alt når det handler om terminer og tidsfrister. Den som ikke har noen e-mail adresse, er absolutt utenfor, og den elektroniske svareren blir utålmodig etter å ha ventet i 24 timer, og den gode gamledagse brevposten som »snail mail«, blir trett smilt av. Mobiltelefonen garanterer, at du er tilgjengelig overalt og til enhver tid.

Imidlertid lider flere og flere mennesker under dette high-speed- samfunnet. De har permanent følelsen av å måtte leve på forbikjøringssporet. De større dominerer ikke lenger de små, men de raske kjører forbi de langsomme.

Dette presset blir ytterligere forsterket gjennom hurtighetsstyring, da det først og fremst muliggjør enda mer ytelse innen stadig kortere tidsrom.

Tredemølla

Tredemølla

Speed-styring(hurtighetsstyring) har altså som konkurransefaktor absolutt en strategisk betydning. Hvis et firma behersker spillereglene for speed-styring, kan det permanent tilpasse sine strukturer og forretningsprosesser til de aktuelle forhold og dermed reagere raskere og mer fleksibelt på markedets krav.

Men man kommer ikke alltid virkelig raskere til ønsket mål med hurtighet:

 Idet gjøgleren Till Eulenspiegel vandret til neste by med sine eiendeler, kjørte en rask vogn forbi han. Kusken som synes å ha det svært travelt, ropte: ”Hvor langt er det til neste by?”
«Hvis du kjører langsomt, en halv time – hvis du kjører raskt to timer, min herre!», svarte Till Euelenspiegel. «Din narr!», skjente kusken, grep pisken og jaget hestene enda voldsommere, og vognen kjørte med økt tempo videre fremover.

Till Eulenspiegel gikk videre i sitt eget tempo. Veien hadde mange hull. En time senere fant han vognen åpenbart med en skade, liggende i grøften. Forhjulet var brukket og kusken var bannende opptatt med å reparere dette. Kusken så anklagende på Till Eulenspiegel, som kun bemerket: ”Jeg sa jo til deg: Hvis du kjører langsomt, en halv time …”

Brukket hjul

Brukket hjul

Speed-styring har åpenbart støtt på sine grenser i dette eksempelet og i vårt samfunn. Tilbakevendingen til et riktig mål på tid og en naturlig tidsrytme skaper de nødvendige forutsetningene for en harmonisk balanse mellom tempo og langsomhet. I mellomtiden har tidsøkologi som en lære for moderat omgang med vår tid funnet gjenklang i ledelseskretser.

Ta det med ro

Ta det med ro

Tidsstyring som arbeidsteknikk, suksessmetode eller livskonsept er mer aktuell enn noensinne. Imidlertid må den nye tidsstyringen ta hensyn til innhold og andre måter å tenke på.

nar150

Fra boken «Når du har det travelt, gå langsomt» av Lothar J.Seiwert 

 
Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share