Eksempel: En av mine bekjente arbeidet i et reklamebyrå som kunstnerisk direktør. Så fikk hun barn og tok 15 måneder svangeskapspermisjon. Deretter begynte hun å jobbe igjen. Allerede etter tre måneder måtte hun innrømme: Det går ikke. Da arbeidet i et agentur først og fremst er prosjektarbeid, er dette ofte forbundet med overtid, som i tillegg er vanskelig å planlegge. Hun måtte daglig dra hjem klokken 17.00 for å hente barnet hos dagmammaen. Mye arbeid som hun var ansvarlig for i teamet, måtte derfor overtas av hennes kollegaer. Etter få uker merket hun hvordan kollegaene hennes i økt grad reagerte stresset i mot henne. De innså ikke mer, hvorfor de hyppig måtte jobbe til langt på kveld, mens deres kollega gikk hjem. Da det på mellomlang sikt ikke kom til å bli noen endring, besluttet min bekjent: Jeg gir opp stillingen. I dag arbeider hun som fri PR-konsulent på få prosjekter, men er mer tilfreds, fordi hun klarer bedre å mestre balanseakten mellom barn og yrke.

Med hensyn til forandringene i arbeidslivet blir vi stadig oftere tvunget til å velge: Hva er virkelig viktig for meg? En toppkarriere? Mye tid for min familie og mine hobbier? Pleie min vennekrets eller komme videre i karrieren? Det blir stadig vanskeligere å forene disse tingene, på grunn av den fleksibilitet og mobilitet, som forventes av oss på arbeidsplassen. Vi kan forutsi følgende utvikling:

Istedenfor stadig å forsøke å klatre på karrierestigen, må vi forsøke takket være våre kvalifikasjoner å »få tilgang til så mange avdelinger som mulig,

________