Burn-out og ønsket om å stige ut av karusellen

Mennesker som føler seg overbelastet, tviler ofte på seg selv og interpreterer dette å være overbelastet  (utelukkende) som et individuelt problem.

SOS

Ved første blikk er det ofte ikke gjenkjennelig hva som forbinder dem med andre »som har strandet«. En husmor kan identifisere seg med problemene til andre husmødre. Men hva har en ung arbeidsløs til felles med en toppleder, som med 52 er »utsortert«? Svært lite, skjønt begge er arbeidsløse.

Eller: Hva har en prosjektleder, som har vanskeligheter, på grunn av sine stramme terminer å nå de prosjektmål som er satt, til felles med en ufaglært arbeidskraft, som haster frem og tilbake mellom flere deltidsjobber for å tjene til livets opphold?

tidsproblemet

Eller en salgsleder, som kjemper for å nå kvartalstallene sine, med en mor som er aleneforsørger, som stadig vekk har dårlig samvittighet, fordi hun ikke samtidig klarer å ivareta behovene til sine barn og kravene i yrket sitt? Tilsynelatende ved første øyekast ikke noe.

Og dog har de mye til felles: Alle har de tidsproblemer og kjemper med å klare kravene som blir stilt. Alle har de kommet til et punkt der de lett kan miste sin indre balanse. Alle befinner de seg i en situasjon som resulterer i stress, overbelastning og anspenthet og som,

·         minsker deres lyst på livet,

·         er en fare for deres fysiske (og mentale) helse og

·         som forringer deres prestasjonsevne,

hvis det blir en vedvarende tilstand.

Denne følelsen av å være overbelastet er ikke noe individuelt problem. Det viser blant annet den offentlige diskusjonen om temaet burn-out i de siste årene. Fenomenet burn-out lar seg redusere til tre setninger:

·         Jeg er eller ser meg konfrontert med krav, som overstiger mine evner, henholdvis krefter.

·         Ved å forsøke å imøtekomme disse kravene, har jeg allerede brukt så mye energi, at jeg ikke klarer å håndtere disse kravene mer.

·         Jeg har havnet i en tilstand av utbrenthet, og kan for tiden ikke nyte livet mer.

Setninger som dette viser: De krav som blir stilt er ikke enestående. En person som har overanstrengt seg ved å jogge vil neste morgen riktignok klage over muskelsmerter, men ikke over et burn-out-syndrom. Likeledes er det hos en arbeidstaker, som av og til må arbeide sent på natten. Han vil neste morgen eventuell klage over tretthet, men ikke over et burn-out-syndrom. Det vil si:


Kravene som fører til burn-out, er slike som permanent ledsager livet vårt. Som konsekvens kan denne „utbrent-heten“ bare bli løst gjennom en endring i vår livssitua-sjon, henholdsvis gjennom, at vi møter kravene på en annen måte.

Et bevis på å være overbelastet er også det hyppige ønsket til en yrkesmessig sterkt engasjert person med 50 år å førtidspensjonere seg. Ikke helt tilfeldig boomer boktitler som lover sine lesere, at de med 50
år kan være finansiell uavhengig.

fanget

Men hvilke budskap ligger bak utsagnet: Jeg vil slutte å jobbe når jeg er 50 år? Det viser, at de ikke mer oppfatter sitt eget arbeid som en utfordring, men som en overbelastning. Arbeidet blir heller ikke oppfattet mer som meningsfylt. Derfor blir det til byrde og smerte. Det blir ikke sett på som en oppgave mer, der oppfyllelsen gir energi og tilfredshet.Også ønsket om å avslutte yrkeskarrieren sin med 50 år, er dermed et bevis på, at det mangler balanse i livet. Her ser vi:


Menn og kvinner blir på samme måte påvirket av burn-out- syndromet, som ønsket om å hoppe av karusellen. Her finnes det ikke noe kjønnsspesifik forskjell. Selv midtlivskrisen – tidligere et klassisk mannsfenomen – treffer nå også kvinner.

Nå når det eneste livsperspektivet for kvinner ikke mer er ekteskap og få barn, er livet deres blitt mer selvbestemt og enda mer komplekst. Dette gjelder spesielt for tiden mellom 30 til 40 år, der den yrkesmessige karrieren avgjøres. I denne livsfasen stiller kvinner skarpere enn menn spørsmålet om barn. Fremfor alt, fra og med 35 år da det biologiske uret i dem tikker, kommer mange kvinner inn i en interessekonflikt, da familie og yrke som oftest kan forenes, men vanskeligere familie og karriere.

Her treffer kvinnen, samme hvordan hun beslutter, ofte den »gale« beslutningen. Beslutter hun seg for å få barn, så består muligheten, at hun noen år senere blir angrepet av en identitetskrise på grunn av avkall på mulige karriereskritt. Beslutter hun seg for ikke å få barn, kommer mange likeledes med 40 år i midtlivskrisen, fordi denne beslutningen ikke kan reverseres. Et klassisk dilemma. Derfor bør kvinner mellom 30 og 40 år befatte seg intensivt med spørsmålet: Hva vil jeg? Hva er virkelig viktig for meg?

 

bal150

Fra boken «Balance your life» av Lothar J. Seiwert

 Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share

Ingen angst for nye livsfaser!

   

Lofoten

Lofoten

Det menneskelige liv er genialt utformet: Vi mennesker er slikt skapt, at vi går igjennom forskjellige faser i livet. Hver fase har sin egen utviklingsoppgave. Uten at mennesket kan mestre disse, kan han/hun ikke modnes. Du kjenner de forskjellige livsfasene: Utvikling i morslegemet – barndom – ung voksen og så videre.  
Mellom de tidsrommene som er beskrevet ovenfor mangler noe avgjørende: overgangsfasen fra en fase til en annen. Mennesker som akkurat gjennomlever disse overgangene, opp-fatter som oftest disse som kriser. Tiden i morens legeme, varm, et liv som i badekaret, med dempet lys, en behagelig rytme av morens hjerteslag, stadig vekk kjente stemmer i familiekretsen – alt blir aldri avbrutt av ytre press. Babyen blir presset ut gjennom en trang åpning, Der er det kaldt, fryktelig lyst, støyende, man må til og med arbeide for å ta opp næring. Psykologene sier at fødselen er den største krisen i livet vårt.  Hjertelig til lykke: Alle dere som akkurat nå leser denne boken har mestret den vanskeligste krisen.

Barndommens fase er en sterkt pregende tid. Her lærer vi ikke bare å løpe, skrive og lese. Vi lærer hvordan man omgås andre mennesker. Vi lærer hvordan vi angriper oppgaver og hvordan vi avslutter dem. Vi lærer å lære. For hele vårt selvbilde, verdens- og menneskebildet blir grunnlaget dannet. Så kommer den berømte »krisen« (overgangsfasen) puberteten. Man er verken barn eller voksen, vil være begge samtidig og dog ikke. Ingen enkel tid for tenåringer og omverdenen. Du kjenner det sannsynligvis ikke bare fra fortellinger …

Endelig har en klart spranget til å være voksen. Storm og press er annonsert. Den nye friheten nytes i fulle drag. Jeg får komme hjem når jeg vil, har min egen bolig, min egen bil, kan treffe mine egne beslutninger.   
 
Plutselig står vi igjen ovenfor en overgang, Romano Guardini kaller den for den ideale-reelle-krisen. Vi ville jo bygge opp den største softwaresmien i verden, gjøre hele jorden til en atomfri sone, bereise fjerne land hele livet – men støter på realitetenes grenser. Ikke det at de enkelte ønskene ubetinget var gale, men vår idealisme blir i denne fasen brutalt konfrontert med virkeligheten.     
De gamle grekerne lot først de over 50 år få innpass i politikken for å sikre at personen positivt hadde taklet forutgående kriser. Dette er en fase der man på grunn av sin livserfaring kan arbeide riktig effektivt. Ved en prestasjonssammenligning mellom erfarende, normalt arbeidende »godt-voksene« (50+) og studenter som hadde gjennomført eksamen, og som hadde en 50 til 60 timers arbeidsuke, produserte de »godt-voksene« bedre bærekraftige resultater med betydelig mindre arbeidstid. Denne iakttakelsen står forøvrig i sterk kontrast til dagens økonomi som er preget av »ungdoms-vanviddet« – spesielt med henblikk på ansettelser. De unge arbeidstakerne er riktignok i gjennomsnitt sjeldnere syke. Men mer tilstedeværelse på arbeidsplassen kan imidlertid ikke konkurrere med årelang yrkeserfaring. 
 
Den neste livskrisen kommer med 65 år. Her lyder oppgaven slipp løs og overfør til andre ditt livsverk. Det handler om å oppdage det å bli eldre som en mulighet og ikke resignere på grunn av angst og bekvemlighet, eller krampaktig klamre seg til alt som er oppnådd. Mange steder kommer tidligere ledere sammen i denne alderen for å være mentorer for unge etablerere med råd og dåd. Dette er en stor sjanse, fri fra operativ forretningsdrift og også fra finansielt press, til å få til noe stort. Mange kjente personligheter har i denne fasen skaffet seg sitt tredje livsverk. Et eksempel er hollenderen Corrie Ten Boom som i en alder av 70 år, våget seg på et filmprosjekt om sitt liv under naziregimet.
 
Når en blir eldre står det helt nye tidsrom for relasjoner til rådighet. Mange ledere beskriver hvilken viktige personligheter besteforeldrene var for dem. Kanskje vil deres datterdatter bli preget, som første president, av deres tanker og deres verdier og beriket av deg! For øvrig: Selv om hun ikke blir president er hun verdt en investering! Alderen er en viktig fase for å være i virksomhet som rådgiver, medtenker og påvirker i samfunnet.
Livsfaser

Livsfaser

 
Gi150

Fra boken «Gi livet retning» av Jürgen Knobloch

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share