Livet i morgendagens samfunn (1)

På leting etter et full-verdig liv (1)

Hverdag i kjøpesenteret. Foran kassen er det kø. Fem, seks menn og kvinner venter på, at det er deres tur. En mann i grå dress ser raskt på klokken. Åpenbart har han det travelt. En mor drar i et barn som maser. Langsomt beveger køen seg fremover. Men så oppstår en kort kork. Papirrullen i kassa er oppbrukt. Straks lyder en høy stønning fra flere struper. Øynene ruller frem og tilbake som et utrykk for utilfredshet. Mange ser på armbåndsuret. Hver og en er åpenbart stresset av, at han eller hun må vente et til to minutter lenger enn forventet. Tilsvarende nervøs er stemingen.

Hverdag på veien. Vi kjører på motorveien og kjører akkurat forbi en lastebil. Plutselig kommer en annen bil kjørende opp i bakparten på bilen vår. Lysene signaliserer oss: Ut av veien! Jeg vil forbi. Men vi kan ikke kjøre raskere. Foran oss befinner det seg en lastebil. Altså blinker kjøreren med lysene. Ut av veien! Vårt adrenalinnivå øker. Etter at vi har kjørt forbi lastebilen, veksler vi raskt igjen over til høyre spor, mens det koker inne i oss.

Hverdag på kontoret. Samlet går deltakerne igjennom dagsordenen på et møte. Et punkt etter det andre blir haket av. Så forkynner lederen, at arbeidet i fremtiden vil bli strukturert annerledes. En medarbeider har innvendinger. Etter hans mening er det nye forslaget ikke praktikabelt. Men nesten før medarbeideren har begynt å forklare sine argumenter, avbryter lederen ham. »Har du ikke hørt, at vi gjør det slikt og ikke på noen annen måte? Eller skal vi evig debattere om dette?« Dermed er temaet haket av.

Slike situasjoner kjenner du antagelig også. Stadig oftere gjør vi erfaringen:

Tid er for oss og våre medmennesker en kostbar eiendom.
Og denne eiendommen blir stadig »knappere» og dermed mer verdifull.

Tilsvarende ofte er vi stresset i hverdagen. Knapt er vi på et sted, så vil vi være på et annet sted. Knapt har vi begynnt på en aktivitet, gripes vi av indre uro, fordi vi har hundrevis av andre ting som vi må få gjort. Det synes nesten som om vi har mindre tid, jo mer maskiner vi omgir oss med i hjemmet og på arbeidsplassen, som egentlig skal lette arbeidet og hjelpe oss med å spare tid.

Men stresset begynner allerede tidlig om morgenen. Vi står opp. Vi vasker oss. Vi kaster raskt i oss en kopp te eller kaffe, mens vi tar på oss en genser eller skjorte. Vi sluker rundstykkene, mens vi allerede holder inngangsnøkkelen i hånden og tar på oss jakken. Og hvis vi i tillegg også har et til to barn å forsørge, pusser vi i mellomtiden også nesen deres og knyter igjen skoene. Og på kontoret? Her går stresset videre. En termin jager den andre. Knapt har vi lagt på telefonrøret, står en kollega i døren.

I dette tempoet går det hele dagen videre. Og sitter vi da endelig om kvelden på sofaen foran fjernsynsapparatet, føler vi ofte ved siden av å være utslitt, også en følelse av indre uro og utilfredshet. Det blir klart for oss:

Hvis jeg skal føre et liv i high-speed-tempo, fører jeg riktignok et liv som er fullt,
men ikke et fullverdig liv. Mitt livsmål når jeg ikke slik.

Når vi om kvelden, i helgen eller i løpet av ferien endelig får tid til oss selv og kan tenke over vår hverdag og vårt liv, får du av og til den diffuse anelsen, om at et eller annet er galt. Tidligere var jeg slikt et kreativt menneske, men i dag fungerer jeg bare?