Livet i morgendagens samfunn (19)

Fra livs-konsument til livs-entrepenør (1)

I det fleksible samfunn brekker i økt grad støttepillarene vekk, de som i fortiden ga oss sikkerhet og ga vår personlighet stabilitet. En pillar var yrket vårt, henholdvis vår identifisering med yrket vårt. En annen pillar var den langsiktige bindingen til bedriften. Begge blir stadig skjørere.

Men også våre sosiale relasjoner gir oss mindre styrke, til å mestre skjørheten i vår (yrkesmessige) biografi eller personlige kriser. Storfamilien er for lengst en del av fortiden. Men også kjernefamilien står i økt grad på prøve. Ikke bare fordi flere ekteskap, henholdsvis partnerskap strander, men også fordi antall (ekte-)par uten barn har økt de siste årene. I mellomtiden vokser hvert tredje barn under 18 år opp som enebarn.

Derfor skriver for eksempel manager magazin: »Under de nåværende samfunnsmessige og økonomiske betingelser er dermed familien en truet art. Det er knapt et prosjekt som er så vanskelig som å forsørge og styre en familie. Problemet angår enhver form for å leve sammen med flere biologisk forbundene generasjoner.« (manager magazin 10/2000, side 246 ff.)

Videre sitert fra økonomitidsskriftet: »I den nye økonomien blir alt mye mer dramatisk. På den ene siden er det startups i IT-bransjen, i internett-bikubene og i e-business, ›vekstcellene‹ til den nye økonomien. Der gjelder: Den som ikke investerer 50, 60, 70 timer per uke, han/hun er ikke tro mot det store målet, som bedriftens fremtid er avhengig av. Han/hun forråder også kollegaene. Tanker om videre forplantning og å grunnlegge en familie dukker slett ikke opp i en slik atmosfære.«

På den andre siden forholder bedriftene seg på lignende vis i den såkalte old economy. De tilpasser sine arbeidsstrukturer til »nykommernes« prosjektstruktur. Lakonisk fastslår manager magazin: »Barnepass, oppdragelse og andre familieaktiviteter passer ikke inn i konseptet med prosjektarbeid. Man kan ikke nøyaktig dele inn sitt prestasjonspensum i ›intensivfaser‹ og tid til avslapning.

En meslingsepidemi i barnehagen eller en tenåring i kjærlighetssorg hjemme ødelegger plutselig all planlegging.« (manager magazin 10/2000, side 250)

Selv om disse utsagnene journalistisk er satt på spissen, så gjenspeiler den dog grunntendensene: