Slow down your environment

Våre gaver

Relasjonen til omverdenen vår blir preget av hva vi er beredt til å gi og er i stand til å gi. Sjenerøsitet utvider hjertet, gjerrighet gjør det trangere. Mange av oss ønsker ingenting heller enn å gjøre familien sin og venner lykkelige og arbeider lenge og hardt for det. De ønsker å ha noe å tilby. Et flott hus, en eksklusiv ferie, penger eller en tittel. Men er det slike gaver som vi trenger mest?

I buddhismen har man et vidt begrep av sjenerøsitet. Dana paramita eller fullkommenhet av å gi. Dana paramita spør etter om vi besitter evnen med våre talenter til å stifte glede, lykke og kjærlighet med det vi gir. På denne måten måles kvaliteten av en gave ikke etter dens materielle verdi, men i den positive virkningen på den som får gaven. Vi kan gi fred, ro eller tillit. Uten å gi ut et eneste øre. Det er en viktig erkjennelse for slowing down. Er vi ikke oppmerksomme, gir vi våre barn mye, men ikke det de trenger. Thich Nhat Hahn forteller følgende historie på en retreat som rettet seg mot forretningsfolk:

Jeg kjenner en gutt som av sin far ble spurt, hva han ønsket seg til fødselsdagen sin. Gutten nølte med svaret. Faren var velhavende og kunne oppfylle ethvert ønske som barnet hadde. Men han var nesten aldri hjemme, fordi han brukte hele tiden sin til å tjene penger. Gutten sa: ” Far, jeg ønsker meg deg!” Det var et klart budskap. Hvis du elsker noen, må du være fullt ut til stede for dette mennesket, gi ham av din tid her og nå. Gir du denne gaven, så får du – som motgave først og fremst – glede. Tatt fra Thich Nhat Hahn: ”Hjertet fra Buddhas lære” s. 196, Herder, Freiburg i. Br. 1999.

Å gi tid, kan absolutt være den mest verdifulle gaven. Denne tiden mangler stadig mer hos fedre og mødre.

Men selv når vi tar oss tid må det ikke for mottakeren bli fornemmet som gave. Vi kan fysisk være til stede, men i tankene fraværende. Kanskje er vi i det indre på sprang, lytter ikke riktig eller er distrahert. En typisk situasjon ved ubehagelige plikt-besøk. I disse situasjonene får ikke den som gis gaven det som han/hun trenger. Hva vi derimot alle trenger er bidrag, tilstedeværelse, forståelse og oppmerksomhet. Terapeuter vet, at bare tilstedeværelsen til et menneske som virkelig lytter, har en helbredende virkning. Energien som flyter som en gave innenfor relasjonen gir seg ut ifra varigheten på kontakten og intensiteten på tilstedeværelsen. Vi kan gi et menneske med full oppmerksomhet i et minutt mer glede enn å holde ut lenge på besøkssofaen. Et hektisk besøk kan forsterke ensomheten til et menneske. Vår mentale tilstand i tidspunktet med å gi er altså avgjørende.

Hvis vi gir noen en almisse ut ifra en følelse av hovmod, angst eller ergrelse, forgifter vi vår gave. Statlig sosialhjelp som ytes mistroisk eller med forakt, virker destruktiv. Enhver som ikke har bolig, som strekker ut hånden til oss, føler med hvilken mentale tilstand vi gir ham våre penger.

Jeg har møtt mange mennesker som endelig vil lære hvor dypt de kan gi. Noen av dem ga opp godt betalte posisjoner, forenklet livet sitt radikalt og vant på den måten tid til seg og andre.

Sjenerøsitet oppstår ofte i forbindelse med frivillig å slippe løs bestående materielle krav. Vi kan fortreffelig øve de i hverdagssituasjoner. En av mine foretrukne øvelser er å slippe foran. Slippe foran hjelper oss til å stoppe opp og gir samtalen en liten gave. Forsøk det. La andre fortrinnet. Det gjelder innstigningen på en buss, i en innkjøpskø, i skiheisen eller i en restaurant. Der stadig vekk mennesker presser på for å komme et eller annet sted, kan du trene kunsten med å la folk slippe forbi. Åpn døren for en eller annen som presser seg på deg bakfra eller som nesten står på hælene dine, la han/henne gå først. Forsøk å smil, også når det faller vanskelig og raseriet stiger opp i deg. Min erfaring med dette er vidunderlige. Plutselig begynner den som presser å smile. Krigen er forbi. Slowing down. Å slippe forbi innholder beredvilligheten, å gi opp noe, å ikke få det siste stykket smør i kjøpesenteret. Vi unngår den daglige småkrigen, om som regel ubetydelige detaljer.

Hvis vi har øvet oss i ”det små å slippe forbi”, kan vi trå inn på andre livsområder. Å gi opp en allerede erobret parkeringsplass, la en som ”presser” på motorveien slippe forbi, overlate ordet til en kollega som på et møte utålmodig vil ytre sin mening. Alle disse skrittene gjør oss i det indre frie. Og du kan stadig gå videre. La en kollega gå forbi på karrierestigen. Ikke strid rettslig om en rettmessig arv, men kom den siden som presser i møte. Gi fra deg en ting du har kjært. Rekken av eksempler kan fortsettes i det uendelige. På alle områder er det nyttig å beherske kunsten med å slippe forbi.

Dyrker vi det å slippe forbi og slippe løs, befrir vi oss fra pressende impulser. Vår jeg posisjon blir myket opp, og jo mer dette skjer, desto friere kan vi gi oss. Mange ganger kan vi føle, at gleden hos giveren og den som får er i ett.

Du burde gjøre deg bevisst, at din personlige slowing down er en stor gave til omverdenen din. Det som du dyrker i deg selv av fred, sindighet og glede stråler du ut over omgivelsene dine. Du øver ikke for deg selv, men for alle som omgir deg. Slowing down er aktivt fredsarbeid i hverdagen.

Stoppesteder

! … når du ønsker å komme foran en eller annen

! … når du ikke vil dele noe

! … når du ønsker å gi en eller annen en gave eller et bidrag

1. Gjør det til en vane å dele med andre ting som har blitt gitt deg.

2. Saml gaveidéer som ikke koster et øre, men som gir stor glede.

Slow down your environment

Våre relasjoner

Forståelse, intimitet, berøring, medfølelse, kjærlighet og vennskap er det dypeste menneskelige behov. De manifesterer seg i relasjonene til omverdenen vår.

Livet vårt er summen av våre relasjoner. Ikke noe eksisterer utenfor relasjonen. Vi er relasjon. Slowing down hjelper oss til dypere å forstå vesenet av våre relasjoner. Vi er ikke isolerte subjekter som betrakter atskilte objekter av seg selv og vurderer de. Vi står i dyp vekselvirkning til objektene som vi fornemmer. Og vi er i enhver relasjon personlig involvert. Det eksisterer ingen objektive objekter av vår fornemmelse.

La oss ta et eksempel: Vi har ofte i fortiden vært i konflikt med naboen vår og finner ham derfor aggressiv. Vi (subjekt) tildeler naboen (objekt) egenskapen ”aggressiv”. Denne tildelingen er utilbørlig, fordi naboen er ikke aggressiv, men han er i relasjonen til oss aggressiv. Vi er del av aggresjonen, som viser seg i vår relasjon, selv om vi gjerne ønsker å gjøre naboen ansvarlig alene. Dette fordi i en relasjon til andre mennesker kan det være, at vår nabo overhodet ikke tenderer til aggresjon.

Gjør vi andre mennesker til objekter som det gjelder å bedømme, fratar vi oss sjansen til å lære av de mangeartede relasjonene i livet vårt og forstå de dypere. Slowing down hjelper til med oppbygningen og fordypningen av våre relasjoner.

 Våre relasjoner er mangeartede. Vi står i relasjon til:

• Mennesker, dyr, planter og mineraler.
• Idéer, følelser, fornemmelser, sanseformasjoner og kroppslige tilstander.
• Temaer som penger, sex, suksess og berømmelse.
• Elementer som vann, jord, ild, luft og rom.
• Lærere, organisasjoner og bedrifter
• .Våre venner og kollegaer.
• Vår familie og våre barn.
• Fortid, nåtid, fremtid og mye mer.

Et nett av relasjoner utformer i hvert øyeblikk livet vårt på nytt. Hvorfor betoner jeg disse sammenhengene så mye? Fordi slowing down alltid kun kan finne sted i relasjon til noe. Årsakene til vår uro er lagret i våre relasjoner til omverdenen og manifesterer seg stadig vekk på nytt. Denne vekselvirkningen gjelder det trinnvis å forstå bedre. Her hjelper følgende utsagn til relasjoner oss:

Falske iaktagelser produserer misforståelser og stress i våre relasjoner.  Så snart vi i det indre sier: ” Han er slik eller det er slikt!”, begynner en relasjon å stivne. Har førsteinntrykket eller en vurdering først festnet seg, begynner det å prege og forvrenge vår fornemmelse. En begivenhet som ligger langt tilbake i tid, kan over lang tid prege meningene om hverandre til alle aktører og overskygge alt annet. Pass på førsteinntrykket. Ikke fordi det vil være spesielt eksakt, men fordi det langsiktig kan prege fornemmelsen og også ofte bli bekreftet gjennom tilsvarende atferd fra din side.

Jo klarere og mer fullstendig vi fornemmer omverdenen vår, desto tidligere vil vi oppleve harmoni og gjensidige svingninger i våre relasjoner. I vekselspillet i parrelasjonen kan dette spesielt erfares. Den kjente parterapeuten Michael Lukas Moeller utrykker dette gjensidige spillet som følger: ”Vi er to ansikter i en relasjon og ser det ikke.” Han anbefaler par å føre regelmessige to-veis – samtaler, der de lærer å uttrykke sine fornemmelser og følelser. To-veis-samtaler er slowing down for to. Par lærer bedre å forstå sitt ubeviste samspill og ikke alene å lete etter feilen hos den ene eller andre siden av relasjonen. Hver samtale blir til en ny begynnelse, der det som er stivnet igjen kan bli brakt til å flyte.

Spenninger ødelegger en relasjon.  Avslappethet åpner den. Det er ingen tilfeldighet, at spenninger og ryggproblemer er blitt til en folkesykdom. Spenninger er utrykk for et kontakttap til oss selv og omverdenen vår. Vi tetter til: Psykisk som fysisk. Hele vårt vesen går inn i en delvis subtil, delvis åpenbar forsvarsholdning.

I spenningen innkapsles hendelser og relasjoner som ikke blir forstått. Kroppsterapeuter snakker om et angstpanser. Avslapping er prosessen som på nytt forbinder oss med omverdenen vår. Her blir samlet energi frigitt. Avslapping  må derfor ikke alltid være behagelig: Dyp avslapping berører dype relasjoner – og de gjør oss ofte redde. Dyp slowing down hjelper oss mild med å berøre og skritt for skritt bearbeide disse uløste relasjonene.  Våre relasjoner blir mer avbalansert. I Tajii heter det: Den som er fullstendig avslappet, hos de finner ikke nesehornet noe sted der den kan angripe. Kampen slutter der og da.

Våre relasjoner til oss selv gjenspeiler seg igjen i alle våre ytre relasjoner. I forståelsen av oss selv ligger nøkkelen til forandringen av alle våre relasjoner. Er vi tålmodig med oss selv setter vi som regel også omverdenen vår under press. Vårt indre viser seg alltid i det ytre. Istedenfor å endre omverden, kan vi endre innstillingen vår til omverdenen. Vi tvinger ikke endringer gjennom ytre kamp, men gir isteden opp vår indre kamp. Dette virker inn på våre omgivelser. Omgivelsene blir fredeligere. Derfor innrømmer slowing down vårt inneliv så mye plass. Når vi selv kan tilgi oss, er vi også i stand til en vanskelig, ytre forsoning. Alt det som vi i omverdenen vår fordømmer, viser tilbake til oss selv. Benytter vi dette speilet, kan vi daglig lære videre. Søker vi skylden ikke først og fremst hos andre, tas brodden av mange konflikter.

Det er hjelpsomt å formulere et inspirerende ideal for kvaliteten på våre relasjoner, selv om vi i hverdagen stadig vekk forfeiler dette idealet. Vi er øvende på veien. Jeg ønsker i livet mitt relasjoner som er preget av respekt, som ikke beror på avhengighet og der begge sider streber etter gjensidig forståelse. Jeg ønsker meg relasjoner der alle oppmerksomt omgås sine tanker, ord og handlinger. En omverden som fremmer dyrkningen og fordypelsen av slike relasjoner er en stor lykke for slowing down.

Stoppesteder

!… før jeg kaster noe skjødesløst vekk

! … når jeg tenker eller sier: ”Med dette har jeg ikke noe å gjøre!”

! … når du alene føler deg skyldig

1. Forsøk å bygg opp en positiv relasjon til tannbørsten din. Å fornemme den nøyaktig ved enhver kontakt. Vær god mot den. Benytt møtet med din tannbørste som errindring til en oppmerksom omgang med andre gjenstander i hverdagen din.

2. Forsøk å se en gammel venn med nye øyne; som om du vil lære å se ham eller henne på nytt. Still ham eller henne spørsmål som: ”Hva er virkelig viktig i livet ditt?” – ”Hvem eller hva inspirerer deg?” – Hva er viktig for deg i vennskapet vårt?” – ”Hva drømmer du om?” – ”Hva gjør deg redd?” Forsøk ikke å komme inn i gammelt farvann, men opplev din relasjon våken og åpen.

Slow down your environment

Våre relasjoner

Forståelse, intimitet, berøring, medfølelse, kjærlighet og vennskap er det dypeste menneskelige behov. De manifesterer seg i relasjonene til omverdenen vår.

Livet vårt er summen av våre relasjoner. Ikke noe eksisterer utenfor relasjonen. Vi er relasjon. Slowing down hjelper oss til dypere å forstå vesenet av våre relasjoner. Vi er ikke isolerte subjekter som betrakter atskilte objekter av seg selv og vurderer de. Vi står i dyp vekselvirkning til objektene som vi fornemmer. Og vi er i enhver relasjon personlig involvert. Det eksisterer ingen objektive objekter av vår fornemmelse.

La oss ta et eksempel: Vi har ofte i fortiden vært i konflikt med naboen vår og finner ham derfor aggressiv. Vi (subjekt) tildeler naboen (objekt) egenskapen ”aggressiv”. Denne tildelingen er utilbørlig, fordi naboen er ikke aggressiv, men han er i relasjonen til oss aggressiv. Vi er del av aggresjonen, som viser seg i vår relasjon, selv om vi gjerne ønsker å gjøre naboen ansvarlig alene. Dette fordi i en relasjon til andre mennesker kan det være, at vår nabo overhodet ikke tenderer til aggresjon.

Gjør vi andre mennesker til objekter som det gjelder å bedømme, fratar vi oss sjansen til å lære av de mangeartede relasjonene i livet vårt og forstå de dypere. Slowing down hjelper til med oppbygningen og fordypningen av våre relasjoner.

 Våre relasjoner er mangeartede. Vi står i relasjon til:

• Mennesker, dyr, planter og mineraler.
• Idéer, følelser, fornemmelser, sanseformasjoner og kroppslige tilstander.
• Temaer som penger, sex, suksess og berømmelse.
• Elementer som vann, jord, ild, luft og rom.
• Lærere, organisasjoner og bedrifter
• .Våre venner og kollegaer.
• Vår familie og våre barn.
• Fortid, nåtid, fremtid og mye mer.

Et nett av relasjoner utformer i hvert øyeblikk livet vårt på nytt. Hvorfor betoner jeg disse sammenhengene så mye? Fordi slowing down alltid kun kan finne sted i relasjon til noe. Årsakene til vår uro er lagret i våre relasjoner til omverdenen og manifesterer seg stadig vekk på nytt. Denne vekselvirkningen gjelder det trinnvis å forstå bedre. Her hjelper følgende utsagn til relasjoner oss:

Falske iaktagelser produserer misforståelser og stress i våre relasjoner.  Så snart vi i det indre sier: ” Han er slik eller det er slikt!”, begynner en relasjon å stivne. Har førsteinntrykket eller en vurdering først festnet seg, begynner det å prege og forvrenge vår fornemmelse. En begivenhet som ligger langt tilbake i tid, kan over lang tid prege meningene om hverandre til alle aktører og overskygge alt annet. Pass på førsteinntrykket. Ikke fordi det vil være spesielt eksakt, men fordi det langsiktig kan prege fornemmelsen og også ofte bli bekreftet gjennom tilsvarende atferd fra din side.

Jo klarere og mer fullstendig vi fornemmer omverdenen vår, desto tidligere vil vi oppleve harmoni og gjensidige svingninger i våre relasjoner. I vekselspillet i parrelasjonen kan dette spesielt erfares. Den kjente parterapeuten Michael Lukas Moeller utrykker dette gjensidige spillet som følger: ”Vi er to ansikter i en relasjon og ser det ikke.” Han anbefaler par å føre regelmessige to-veis – samtaler, der de lærer å uttrykke sine fornemmelser og følelser. To-veis-samtaler er slowing down for to. Par lærer bedre å forstå sitt ubeviste samspill og ikke alene å lete etter feilen hos den ene eller andre siden av relasjonen. Hver samtale blir til en ny begynnelse, der det som er stivnet igjen kan bli brakt til å flyte.

Spenninger ødelegger en relasjon.  Avslappethet åpner den. Det er ingen tilfeldighet, at spenninger og ryggproblemer er blitt til en folkesykdom. Spenninger er utrykk for et kontakttap til oss selv og omverdenen vår. Vi tetter til: Psykisk som fysisk. Hele vårt vesen går inn i en delvis subtil, delvis åpenbar forsvarsholdning.

I spenningen innkapsles hendelser og relasjoner som ikke blir forstått. Kroppsterapeuter snakker om et angstpanser. Avslapping er prosessen som på nytt forbinder oss med omverdenen vår. Her blir samlet energi frigitt. Avslapping  må derfor ikke alltid være behagelig: Dyp avslapping berører dype relasjoner – og de gjør oss ofte redde. Dyp slowing down hjelper oss mild med å berøre og skritt for skritt bearbeide disse uløste relasjonene.  Våre relasjoner blir mer avbalansert. I Tajii heter det: Den som er fullstendig avslappet, hos de finner ikke nesehornet noe sted der den kan angripe. Kampen slutter der og da.

Våre relasjoner til oss selv gjenspeiler seg igjen i alle våre ytre relasjoner. I forståelsen av oss selv ligger nøkkelen til forandringen av alle våre relasjoner. Er vi tålmodig med oss selv setter vi som regel også omverdenen vår under press. Vårt indre viser seg alltid i det ytre. Istedenfor å endre omverden, kan vi endre innstillingen vår til omverdenen. Vi tvinger ikke endringer gjennom ytre kamp, men gir isteden opp vår indre kamp. Dette virker inn på våre omgivelser. Omgivelsene blir fredeligere. Derfor innrømmer slowing down vårt inneliv så mye plass. Når vi selv kan tilgi oss, er vi også i stand til en vanskelig, ytre forsoning. Alt det som vi i omverdenen vår fordømmer, viser tilbake til oss selv. Benytter vi dette speilet, kan vi daglig lære videre. Søker vi skylden ikke først og fremst hos andre, tas brodden av mange konflikter.

Det er hjelpsomt å formulere et inspirerende ideal for kvaliteten på våre relasjoner, selv om vi i hverdagen stadig vekk forfeiler dette idealet. Vi er øvende på veien. Jeg ønsker i livet mitt relasjoner som er preget av respekt, som ikke beror på avhengighet og der begge sider streber etter gjensidig forståelse. Jeg ønsker meg relasjoner der alle oppmerksomt omgås sine tanker, ord og handlinger. En omverden som fremmer dyrkningen og fordypelsen av slike relasjoner er en stor lykke for slowing down.

Stoppesteder

!… før jeg kaster noe skjødesløst vekk

! … når jeg tenker eller sier: ”Med dette har jeg ikke noe å gjøre!”

! … når du alene føler deg skyldig

1. Forsøk å bygg opp en positiv relasjon til tannbørsten din. Å fornemme den nøyaktig ved enhver kontakt. Vær god mot den. Benytt møtet med din tannbørste som errindring til en oppmerksom omgang med andre gjenstander i hverdagen din.

2. Forsøk å se en gammel venn med nye øyne; som om du vil lære å se ham eller henne på nytt. Still ham eller henne spørsmål som: ”Hva er virkelig viktig i livet ditt?” – ”Hvem eller hva inspirerer deg?” – Hva er viktig for deg i vennskapet vårt?” – ”Hva drømmer du om?” – ”Hva gjør deg redd?” Forsøk ikke å komme inn i gammelt farvann, men opplev din relasjon våken og åpen.

Slow down your environment

Våre relasjoner

Forståelse, intimitet, berøring, medfølelse, kjærlighet og vennskap er det dypeste menneskelige behov. De manifesterer seg i relasjonene til omverdenen vår.

Livet vårt er summen av våre relasjoner. Ikke noe eksisterer utenfor relasjonen. Vi er relasjon. Slowing down hjelper oss til dypere å forstå vesenet av våre relasjoner. Vi er ikke isolerte subjekter som betrakter atskilte objekter av seg selv og vurderer de. Vi står i dyp vekselvirkning til objektene som vi fornemmer. Og vi er i enhver relasjon personlig involvert. Det eksisterer ingen objektive objekter av vår fornemmelse.

La oss ta et eksempel: Vi har ofte i fortiden vært i konflikt med naboen vår og finner ham derfor aggressiv. Vi (subjekt) tildeler naboen (objekt) egenskapen ”aggressiv”. Denne tildelingen er utilbørlig, fordi naboen er ikke aggressiv, men han er i relasjonen til oss aggressiv. Vi er del av aggresjonen, som viser seg i vår relasjon, selv om vi gjerne ønsker å gjøre naboen ansvarlig alene. Dette fordi i en relasjon til andre mennesker kan det være, at vår nabo overhodet ikke tenderer til aggresjon.

Gjør vi andre mennesker til objekter som det gjelder å bedømme, fratar vi oss sjansen til å lære av de mangeartede relasjonene i livet vårt og forstå de dypere. Slowing down hjelper til med oppbygningen og fordypningen av våre relasjoner.

 Våre relasjoner er mangeartede. Vi står i relasjon til:

• Mennesker, dyr, planter og mineraler.
• Idéer, følelser, fornemmelser, sanseformasjoner og kroppslige tilstander.
• Temaer som penger, sex, suksess og berømmelse.
• Elementer som vann, jord, ild, luft og rom.
• Lærere, organisasjoner og bedrifter
• .Våre venner og kollegaer.
• Vår familie og våre barn.
• Fortid, nåtid, fremtid og mye mer.

Et nett av relasjoner utformer i hvert øyeblikk livet vårt på nytt. Hvorfor betoner jeg disse sammenhengene så mye? Fordi slowing down alltid kun kan finne sted i relasjon til noe. Årsakene til vår uro er lagret i våre relasjoner til omverdenen og manifesterer seg stadig vekk på nytt. Denne vekselvirkningen gjelder det trinnvis å forstå bedre. Her hjelper følgende utsagn til relasjoner oss:

Falske iaktagelser produserer misforståelser og stress i våre relasjoner.  Så snart vi i det indre sier: ” Han er slik eller det er slikt!”, begynner en relasjon å stivne. Har førsteinntrykket eller en vurdering først festnet seg, begynner det å prege og forvrenge vår fornemmelse. En begivenhet som ligger langt tilbake i tid, kan over lang tid prege meningene om hverandre til alle aktører og overskygge alt annet. Pass på førsteinntrykket. Ikke fordi det vil være spesielt eksakt, men fordi det langsiktig kan prege fornemmelsen og også ofte bli bekreftet gjennom tilsvarende atferd fra din side.

Jo klarere og mer fullstendig vi fornemmer omverdenen vår, desto tidligere vil vi oppleve harmoni og gjensidige svingninger i våre relasjoner. I vekselspillet i parrelasjonen kan dette spesielt erfares. Den kjente parterapeuten Michael Lukas Moeller utrykker dette gjensidige spillet som følger: ”Vi er to ansikter i en relasjon og ser det ikke.” Han anbefaler par å føre regelmessige to-veis – samtaler, der de lærer å uttrykke sine fornemmelser og følelser. To-veis-samtaler er slowing down for to. Par lærer bedre å forstå sitt ubeviste samspill og ikke alene å lete etter feilen hos den ene eller andre siden av relasjonen. Hver samtale blir til en ny begynnelse, der det som er stivnet igjen kan bli brakt til å flyte.

Spenninger ødelegger en relasjon.  Avslappethet åpner den. Det er ingen tilfeldighet, at spenninger og ryggproblemer er blitt til en folkesykdom. Spenninger er utrykk for et kontakttap til oss selv og omverdenen vår. Vi tetter til: Psykisk som fysisk. Hele vårt vesen går inn i en delvis subtil, delvis åpenbar forsvarsholdning.

I spenningen innkapsles hendelser og relasjoner som ikke blir forstått. Kroppsterapeuter snakker om et angstpanser. Avslapping er prosessen som på nytt forbinder oss med omverdenen vår. Her blir samlet energi frigitt. Avslapping  må derfor ikke alltid være behagelig: Dyp avslapping berører dype relasjoner – og de gjør oss ofte redde. Dyp slowing down hjelper oss mild med å berøre og skritt for skritt bearbeide disse uløste relasjonene.  Våre relasjoner blir mer avbalansert. I Tajii heter det: Den som er fullstendig avslappet, hos de finner ikke nesehornet noe sted der den kan angripe. Kampen slutter der og da.

Våre relasjoner til oss selv gjenspeiler seg igjen i alle våre ytre relasjoner. I forståelsen av oss selv ligger nøkkelen til forandringen av alle våre relasjoner. Er vi tålmodig med oss selv setter vi som regel også omverdenen vår under press. Vårt indre viser seg alltid i det ytre. Istedenfor å endre omverden, kan vi endre innstillingen vår til omverdenen. Vi tvinger ikke endringer gjennom ytre kamp, men gir isteden opp vår indre kamp. Dette virker inn på våre omgivelser. Omgivelsene blir fredeligere. Derfor innrømmer slowing down vårt inneliv så mye plass. Når vi selv kan tilgi oss, er vi også i stand til en vanskelig, ytre forsoning. Alt det som vi i omverdenen vår fordømmer, viser tilbake til oss selv. Benytter vi dette speilet, kan vi daglig lære videre. Søker vi skylden ikke først og fremst hos andre, tas brodden av mange konflikter.

Det er hjelpsomt å formulere et inspirerende ideal for kvaliteten på våre relasjoner, selv om vi i hverdagen stadig vekk forfeiler dette idealet. Vi er øvende på veien. Jeg ønsker i livet mitt relasjoner som er preget av respekt, som ikke beror på avhengighet og der begge sider streber etter gjensidig forståelse. Jeg ønsker meg relasjoner der alle oppmerksomt omgås sine tanker, ord og handlinger. En omverden som fremmer dyrkningen og fordypelsen av slike relasjoner er en stor lykke for slowing down.

Stoppesteder

!… før jeg kaster noe skjødesløst vekk

! … når jeg tenker eller sier: ”Med dette har jeg ikke noe å gjøre!”

! … når du alene føler deg skyldig

1. Forsøk å bygg opp en positiv relasjon til tannbørsten din. Å fornemme den nøyaktig ved enhver kontakt. Vær god mot den. Benytt møtet med din tannbørste som errindring til en oppmerksom omgang med andre gjenstander i hverdagen din.

2. Forsøk å se en gammel venn med nye øyne; som om du vil lære å se ham eller henne på nytt. Still ham eller henne spørsmål som: ”Hva er virkelig viktig i livet ditt?” – ”Hvem eller hva inspirerer deg?” – Hva er viktig for deg i vennskapet vårt?” – ”Hva drømmer du om?” – ”Hva gjør deg redd?” Forsøk ikke å komme inn i gammelt farvann, men opplev din relasjon våken og åpen.

Slow down your environment

Våre relasjoner

Forståelse, intimitet, berøring, medfølelse, kjærlighet og vennskap er det dypeste menneskelige behov. De manifesterer seg i relasjonene til omverdenen vår.

Livet vårt er summen av våre relasjoner. Ikke noe eksisterer utenfor relasjonen. Vi er relasjon. Slowing down hjelper oss til dypere å forstå vesenet av våre relasjoner. Vi er ikke isolerte subjekter som betrakter atskilte objekter av seg selv og vurderer de. Vi står i dyp vekselvirkning til objektene som vi fornemmer. Og vi er i enhver relasjon personlig involvert. Det eksisterer ingen objektive objekter av vår fornemmelse.

La oss ta et eksempel: Vi har ofte i fortiden vært i konflikt med naboen vår og finner ham derfor aggressiv. Vi (subjekt) tildeler naboen (objekt) egenskapen ”aggressiv”. Denne tildelingen er utilbørlig, fordi naboen er ikke aggressiv, men han er i relasjonen til oss aggressiv. Vi er del av aggresjonen, som viser seg i vår relasjon, selv om vi gjerne ønsker å gjøre naboen ansvarlig alene. Dette fordi i en relasjon til andre mennesker kan det være, at vår nabo overhodet ikke tenderer til aggresjon.

Gjør vi andre mennesker til objekter som det gjelder å bedømme, fratar vi oss sjansen til å lære av de mangeartede relasjonene i livet vårt og forstå de dypere. Slowing down hjelper til med oppbygningen og fordypningen av våre relasjoner.

 Våre relasjoner er mangeartede. Vi står i relasjon til:

• Mennesker, dyr, planter og mineraler.
• Idéer, følelser, fornemmelser, sanseformasjoner og kroppslige tilstander.
• Temaer som penger, sex, suksess og berømmelse.
• Elementer som vann, jord, ild, luft og rom.
• Lærere, organisasjoner og bedrifter
• .Våre venner og kollegaer.
• Vår familie og våre barn.
• Fortid, nåtid, fremtid og mye mer.

Et nett av relasjoner utformer i hvert øyeblikk livet vårt på nytt. Hvorfor betoner jeg disse sammenhengene så mye? Fordi slowing down alltid kun kan finne sted i relasjon til noe. Årsakene til vår uro er lagret i våre relasjoner til omverdenen og manifesterer seg stadig vekk på nytt. Denne vekselvirkningen gjelder det trinnvis å forstå bedre. Her hjelper følgende utsagn til relasjoner oss:

Falske iaktagelser produserer misforståelser og stress i våre relasjoner.  Så snart vi i det indre sier: ” Han er slik eller det er slikt!”, begynner en relasjon å stivne. Har førsteinntrykket eller en vurdering først festnet seg, begynner det å prege og forvrenge vår fornemmelse. En begivenhet som ligger langt tilbake i tid, kan over lang tid prege meningene om hverandre til alle aktører og overskygge alt annet. Pass på førsteinntrykket. Ikke fordi det vil være spesielt eksakt, men fordi det langsiktig kan prege fornemmelsen og også ofte bli bekreftet gjennom tilsvarende atferd fra din side.

Jo klarere og mer fullstendig vi fornemmer omverdenen vår, desto tidligere vil vi oppleve harmoni og gjensidige svingninger i våre relasjoner. I vekselspillet i parrelasjonen kan dette spesielt erfares. Den kjente parterapeuten Michael Lukas Moeller utrykker dette gjensidige spillet som følger: ”Vi er to ansikter i en relasjon og ser det ikke.” Han anbefaler par å føre regelmessige to-veis – samtaler, der de lærer å uttrykke sine fornemmelser og følelser. To-veis-samtaler er slowing down for to. Par lærer bedre å forstå sitt ubeviste samspill og ikke alene å lete etter feilen hos den ene eller andre siden av relasjonen. Hver samtale blir til en ny begynnelse, der det som er stivnet igjen kan bli brakt til å flyte.

Spenninger ødelegger en relasjon.  Avslappethet åpner den. Det er ingen tilfeldighet, at spenninger og ryggproblemer er blitt til en folkesykdom. Spenninger er utrykk for et kontakttap til oss selv og omverdenen vår. Vi tetter til: Psykisk som fysisk. Hele vårt vesen går inn i en delvis subtil, delvis åpenbar forsvarsholdning.

I spenningen innkapsles hendelser og relasjoner som ikke blir forstått. Kroppsterapeuter snakker om et angstpanser. Avslapping er prosessen som på nytt forbinder oss med omverdenen vår. Her blir samlet energi frigitt. Avslapping  må derfor ikke alltid være behagelig: Dyp avslapping berører dype relasjoner – og de gjør oss ofte redde. Dyp slowing down hjelper oss mild med å berøre og skritt for skritt bearbeide disse uløste relasjonene.  Våre relasjoner blir mer avbalansert. I Tajii heter det: Den som er fullstendig avslappet, hos de finner ikke nesehornet noe sted der den kan angripe. Kampen slutter der og da.

Våre relasjoner til oss selv gjenspeiler seg igjen i alle våre ytre relasjoner. I forståelsen av oss selv ligger nøkkelen til forandringen av alle våre relasjoner. Er vi tålmodig med oss selv setter vi som regel også omverdenen vår under press. Vårt indre viser seg alltid i det ytre. Istedenfor å endre omverden, kan vi endre innstillingen vår til omverdenen. Vi tvinger ikke endringer gjennom ytre kamp, men gir isteden opp vår indre kamp. Dette virker inn på våre omgivelser. Omgivelsene blir fredeligere. Derfor innrømmer slowing down vårt inneliv så mye plass. Når vi selv kan tilgi oss, er vi også i stand til en vanskelig, ytre forsoning. Alt det som vi i omverdenen vår fordømmer, viser tilbake til oss selv. Benytter vi dette speilet, kan vi daglig lære videre. Søker vi skylden ikke først og fremst hos andre, tas brodden av mange konflikter.

Det er hjelpsomt å formulere et inspirerende ideal for kvaliteten på våre relasjoner, selv om vi i hverdagen stadig vekk forfeiler dette idealet. Vi er øvende på veien. Jeg ønsker i livet mitt relasjoner som er preget av respekt, som ikke beror på avhengighet og der begge sider streber etter gjensidig forståelse. Jeg ønsker meg relasjoner der alle oppmerksomt omgås sine tanker, ord og handlinger. En omverden som fremmer dyrkningen og fordypelsen av slike relasjoner er en stor lykke for slowing down.

Stoppesteder

!… før jeg kaster noe skjødesløst vekk

! … når jeg tenker eller sier: ”Med dette har jeg ikke noe å gjøre!”

! … når du alene føler deg skyldig

1. Forsøk å bygg opp en positiv relasjon til tannbørsten din. Å fornemme den nøyaktig ved enhver kontakt. Vær god mot den. Benytt møtet med din tannbørste som errindring til en oppmerksom omgang med andre gjenstander i hverdagen din.

2. Forsøk å se en gammel venn med nye øyne; som om du vil lære å se ham eller henne på nytt. Still ham eller henne spørsmål som: ”Hva er virkelig viktig i livet ditt?” – ”Hvem eller hva inspirerer deg?” – Hva er viktig for deg i vennskapet vårt?” – ”Hva drømmer du om?” – ”Hva gjør deg redd?” Forsøk ikke å komme inn i gammelt farvann, men opplev din relasjon våken og åpen.

Slow down your environment

Våre relasjoner

Forståelse, intimitet, berøring, medfølelse, kjærlighet og vennskap er det dypeste menneskelige behov. De manifesterer seg i relasjonene til omverdenen vår.

Livet vårt er summen av våre relasjoner. Ikke noe eksisterer utenfor relasjonen. Vi er relasjon. Slowing down hjelper oss til dypere å forstå vesenet av våre relasjoner. Vi er ikke isolerte subjekter som betrakter atskilte objekter av seg selv og vurderer de. Vi står i dyp vekselvirkning til objektene som vi fornemmer. Og vi er i enhver relasjon personlig involvert. Det eksisterer ingen objektive objekter av vår fornemmelse.

La oss ta et eksempel: Vi har ofte i fortiden vært i konflikt med naboen vår og finner ham derfor aggressiv. Vi (subjekt) tildeler naboen (objekt) egenskapen ”aggressiv”. Denne tildelingen er utilbørlig, fordi naboen er ikke aggressiv, men han er i relasjonen til oss aggressiv. Vi er del av aggresjonen, som viser seg i vår relasjon, selv om vi gjerne ønsker å gjøre naboen ansvarlig alene. Dette fordi i en relasjon til andre mennesker kan det være, at vår nabo overhodet ikke tenderer til aggresjon.

Gjør vi andre mennesker til objekter som det gjelder å bedømme, fratar vi oss sjansen til å lære av de mangeartede relasjonene i livet vårt og forstå de dypere. Slowing down hjelper til med oppbygningen og fordypningen av våre relasjoner.

 Våre relasjoner er mangeartede. Vi står i relasjon til:

• Mennesker, dyr, planter og mineraler.
• Idéer, følelser, fornemmelser, sanseformasjoner og kroppslige tilstander.
• Temaer som penger, sex, suksess og berømmelse.
• Elementer som vann, jord, ild, luft og rom.
• Lærere, organisasjoner og bedrifter
• .Våre venner og kollegaer.
• Vår familie og våre barn.
• Fortid, nåtid, fremtid og mye mer.

Et nett av relasjoner utformer i hvert øyeblikk livet vårt på nytt. Hvorfor betoner jeg disse sammenhengene så mye? Fordi slowing down alltid kun kan finne sted i relasjon til noe. Årsakene til vår uro er lagret i våre relasjoner til omverdenen og manifesterer seg stadig vekk på nytt. Denne vekselvirkningen gjelder det trinnvis å forstå bedre. Her hjelper følgende utsagn til relasjoner oss:

Falske iaktagelser produserer misforståelser og stress i våre relasjoner.  Så snart vi i det indre sier: ” Han er slik eller det er slikt!”, begynner en relasjon å stivne. Har førsteinntrykket eller en vurdering først festnet seg, begynner det å prege og forvrenge vår fornemmelse. En begivenhet som ligger langt tilbake i tid, kan over lang tid prege meningene om hverandre til alle aktører og overskygge alt annet. Pass på førsteinntrykket. Ikke fordi det vil være spesielt eksakt, men fordi det langsiktig kan prege fornemmelsen og også ofte bli bekreftet gjennom tilsvarende atferd fra din side.

Jo klarere og mer fullstendig vi fornemmer omverdenen vår, desto tidligere vil vi oppleve harmoni og gjensidige svingninger i våre relasjoner. I vekselspillet i parrelasjonen kan dette spesielt erfares. Den kjente parterapeuten Michael Lukas Moeller utrykker dette gjensidige spillet som følger: ”Vi er to ansikter i en relasjon og ser det ikke.” Han anbefaler par å føre regelmessige to-veis – samtaler, der de lærer å uttrykke sine fornemmelser og følelser. To-veis-samtaler er slowing down for to. Par lærer bedre å forstå sitt ubeviste samspill og ikke alene å lete etter feilen hos den ene eller andre siden av relasjonen. Hver samtale blir til en ny begynnelse, der det som er stivnet igjen kan bli brakt til å flyte.

Spenninger ødelegger en relasjon.  Avslappethet åpner den. Det er ingen tilfeldighet, at spenninger og ryggproblemer er blitt til en folkesykdom. Spenninger er utrykk for et kontakttap til oss selv og omverdenen vår. Vi tetter til: Psykisk som fysisk. Hele vårt vesen går inn i en delvis subtil, delvis åpenbar forsvarsholdning.

I spenningen innkapsles hendelser og relasjoner som ikke blir forstått. Kroppsterapeuter snakker om et angstpanser. Avslapping er prosessen som på nytt forbinder oss med omverdenen vår. Her blir samlet energi frigitt. Avslapping  må derfor ikke alltid være behagelig: Dyp avslapping berører dype relasjoner – og de gjør oss ofte redde. Dyp slowing down hjelper oss mild med å berøre og skritt for skritt bearbeide disse uløste relasjonene.  Våre relasjoner blir mer avbalansert. I Tajii heter det: Den som er fullstendig avslappet, hos de finner ikke nesehornet noe sted der den kan angripe. Kampen slutter der og da.

Våre relasjoner til oss selv gjenspeiler seg igjen i alle våre ytre relasjoner. I forståelsen av oss selv ligger nøkkelen til forandringen av alle våre relasjoner. Er vi tålmodig med oss selv setter vi som regel også omverdenen vår under press. Vårt indre viser seg alltid i det ytre. Istedenfor å endre omverden, kan vi endre innstillingen vår til omverdenen. Vi tvinger ikke endringer gjennom ytre kamp, men gir isteden opp vår indre kamp. Dette virker inn på våre omgivelser. Omgivelsene blir fredeligere. Derfor innrømmer slowing down vårt inneliv så mye plass. Når vi selv kan tilgi oss, er vi også i stand til en vanskelig, ytre forsoning. Alt det som vi i omverdenen vår fordømmer, viser tilbake til oss selv. Benytter vi dette speilet, kan vi daglig lære videre. Søker vi skylden ikke først og fremst hos andre, tas brodden av mange konflikter.

Det er hjelpsomt å formulere et inspirerende ideal for kvaliteten på våre relasjoner, selv om vi i hverdagen stadig vekk forfeiler dette idealet. Vi er øvende på veien. Jeg ønsker i livet mitt relasjoner som er preget av respekt, som ikke beror på avhengighet og der begge sider streber etter gjensidig forståelse. Jeg ønsker meg relasjoner der alle oppmerksomt omgås sine tanker, ord og handlinger. En omverden som fremmer dyrkningen og fordypelsen av slike relasjoner er en stor lykke for slowing down.

Stoppesteder

!… før jeg kaster noe skjødesløst vekk

! … når jeg tenker eller sier: ”Med dette har jeg ikke noe å gjøre!”

! … når du alene føler deg skyldig

1. Forsøk å bygg opp en positiv relasjon til tannbørsten din. Å fornemme den nøyaktig ved enhver kontakt. Vær god mot den. Benytt møtet med din tannbørste som errindring til en oppmerksom omgang med andre gjenstander i hverdagen din.

2. Forsøk å se en gammel venn med nye øyne; som om du vil lære å se ham eller henne på nytt. Still ham eller henne spørsmål som: ”Hva er virkelig viktig i livet ditt?” – ”Hvem eller hva inspirerer deg?” – Hva er viktig for deg i vennskapet vårt?” – ”Hva drømmer du om?” – ”Hva gjør deg redd?” Forsøk ikke å komme inn i gammelt farvann, men opplev din relasjon våken og åpen.

Slow down your environment

Våre røtter

Sterke trær har dype, kraftige røtter. Kraften av deres røtter viser seg som vitalitet, stødighet, fruktbarhet og styrken til stammen og kronen deres. Slike trær kan tjene livet på mange måter.  De holder på grunnvannet, produserer surstoff, spanderer plasser til reir og tilbyr uten å gjøre noe forskjell alle mennesker sin blomstring, frukter og sin skygge. Mennesker som stråler ut mye fred og sindighet ligner på slike trær. De står fast i livet, er for andre til stede og er ikke så lette å skake opp. Også de har slått dype røtter.

Hvordan står det til med våre røtter? Hva er vårt liv rotfestet på? Har vi overhodet tid til å slå rot? Den samfunnsmessige utviklingen viser i en annen retning. Iherdighet, kontinuitet, tålmodighet og jordnærhet – jordens kvaliteter – står for tiden ikke høyt i kurs. Vår omverden krever stadig mer fleksibilitet og mobilitet. De fra Nord Norge arbeider i Syd Norge. Bondesønnen blir ingeniør. Kjemikeren promoverer i USA og absolverer deretter et managent-trainee-program.

Mine ti kjæreste studiekollegaer bor i dag på ni forskjellige steder i seks land. Også jeg selv har de siste ti årene flyttet elleve ganger. Sosiologen Richard Sennett betegner denne utviklingen som ”drifting”. Istedenfor stadig dypere å feste rot i løpet av et liv på et sted, innen et yrkesområde eller i et felleskap, beveger det ”fleksible mennesket seg” i en bevegelse til siden. I økt grad mangler vi tiden til virkelig å forbinde oss dypt med omverdenen vår. Vi blir til flate røtter. En venn beskrev denne livsfølelsen som følger:

Det var fra første øyeblikk klart, at min arbeidsinnsats i Italia kun ville vare et par år. Deretter skulle jeg tilbake til Sveits eller dra til USA. Jeg ville gjerne engasjere meg i foreldrerådet på skolen til barnet mitt, men i meg var alltid denne følelsen av snart å dra vekk igjen. Istedenfor å forbinde meg dypere med min livsomgivelse, arbeidet jeg lengre. Men denne følelsen er utilfredsstillende. Den neste stasjonen vil jeg velge annerledes. Jeg søker et sted, der jeg minst kan bli for de neste ti årene.

Det faller vanskelig å slå røtter når omverdenen krever fleksibilitet. Som jobbnomade må vi på nytt igjen og igjen binde oss. Hvis vi fremdeles har nok energi til det. Fordi hver omplasering koster kraft og bringer med seg ny atskillelse. Ikke bare den dype forbindelsen til boligstedet vårt er svekket, vår rotløshet rekker dypere. Jeg husker ordrene til min meditasjonslærer Thây Doji:

Jeg har malt for deg et mektig tre på tavlen som representerer livet ditt. Dens røtter gir deg energi og symboliserer den sunne og intime forbindelsen til dine blodsslektninger, til din spirituelle tradisjon og til folket som du tilhører. Noen av disse røttene er skadet av krig, stridigheter eller uforstand eller helt enkelt blitt kappet av. Din oppgave er det å helbrede disse røttene og forbinde deg på nytt med kildene til livet ditt. Slik vinner livet ditt mer kraft, dybde og stabilitet.

Likegyldig om vi er blitt rotløse eller røttene selv har blitt kappet av – rotløshet betyr atskillelse og smerte. De er som et dypt sår, som vi i våre stille øyeblikk begynner å føle. Vi kan styrke og helbrede våre røtter idet vi erkjenner konflikter og atskillelser og langsomt løser de opp.

Familiære røtter. Betente konflikter, kontaktbrudd, skyldbebreidelser, uforsonlighet, uforståelse, uvennlighet og bebreidelser svekker bindingen til vår opprinnelsesfamilie. Jo mer vi er fanget i disse destruktive tilstandene, desto svakere står vi i livet. Uten familiær ryggdekning, blir alt vanskeligere.  Istedenfor å fordype atskillelsen ytterligere, bør vi stoppe opp og ikke gi næring mer til det negative. Slowing down hjelper oss med å se roligere på våre blodsslektninger og forstå de bedre.

Når vi er blitt roligere kan vi se dypere og finner igjen våre foreldre i vårt indre. Vi ser deres talenter og deres feil. Vi ser deres skygger og deres lys i våre egne handlinger. Vi er ikke virkelig atskilt fra de. Vi er deres videreføringer. Vinner vi en slik levende relasjon til våre forfedre, fordypes livet vårt og vinner styrke.

Røttene til opprinnelseslandet. Knapt et land i Europa står i dag så rotløs om som Tyskland. Verdenskrigenes forbrytelser, tausheten til krigsgenerasjonen og Holocaust har sterkt skadet forbindelsen til de positive røttene til tysk kultur. I Plumvillage kunne jeg stadig vekk berøre denne smerten ved det å være tysk i meg og andre. Å helbrede denne atskillelsen vil si ikke å glemme og å fortrenge. Det betyr mye mer å anerkjenne det som tilhører meg og min nasjon.  Det vanskelige og tunge, likeledes som det lette og gledelige.

De spirituelle røttene. Stadig flere mennesker forlater kirken fordi de har mistet tilgangen til sin opprinnelige religion.  De viser til det fryktelige som har blitt gjort i religionens navn, eller kan ikke identifisere seg med de stive seremoniene. Denne holdningen er mer enn forståelig. Men allikevel er en levende forbindelse til det spirituelle en viktig forutsetning, for at vi kan utforske livet vårt i hele sin dybde. Forbitrelsen over utilstrekkelige prester eller religionsrepresentanter burde ikke avholde oss i fra å integrere de spirituelle erfaringene i livet vårt. Kristendommen har preget Europa i dybden. Dens ånd innhyller oss, dens bygning omgir oss. Kan vi forbinde oss med dens positive kjerne og dens inspirerende personligheter, vinner vi i dybde og styrke. Vi slutter fred. Mange ganger er det enklere å forbinde oss på nytt med vår spirituelle kjerne til en annen religion eller skole. Men selv når vi i mellomtiden føler oss nærme andre religioner, blir forsoningen med vår opprinnelsesreligion et viktig skritt.  På vårt familiealter kan det like godt være plass til Jesus Krist som for Buddha eller andre spirituelle forbilder.

For å berøre våre røtter er det til hjelp, hvis vi trenger dypt ned i jorden.  I Plumvillage ble dette utviklet til praksisen med jordberøring. Vi forbinder oss mentalt med en av våre røtter – for eksempel familien vår – og berører dermed med hele kroppen jorden. Vi legger oss oppmerksom på bakken eller kneler ned. Vi berører med håndflaten jorden, og føler at vi ikke er alene og atskilt, men er videreføringen av en rekke av blodsslektninger. Vi berører jorden og husker, at vi er del av jorden og del av livet. Ligger vi på gulvet så åpner vi håndflatene som tegn på vår åpenhet og akseptans av våre forfedre. Denne berøringen utløser hos praktiserende ofte sterke emosjoner.  Når vi på nytt neglisjerer eller berører skadete røtter, kan intensiteten i møtet overraske. Det er forbausende hvilke ekstreme energier som igjen venter på å bli integrert i livet vårt. I denne umiddelbare jordberøringen har jeg personlig lært veldig mye om mine familiære røtter. På samme måte kan vi øve med andre røtter.

Når vi styrker våre røtter mister vi skrittvis angsten for langsiktige bindinger og forpliktelser. Livet vårt vinner i bakkekontakt og standhaftighet. Et tre kan og vil ikke løpe vekk. Det aksepterer betingelsene som finnes. Er det et eiketre, da er det et eiketre og drømmer ikke om å være et kastanjetre. Når jorden er sur, tørr eller fattig på mineraler, da må det strekke røttene sine, drive fremover, for ikke å dø. Vi kan huske på dette når vi på vår leting etter den beste jorden, det beste lyset og den beste årstiden begynner å bli rådløs.

Stoppesteder

! … når du føler deg atskilt fra andre

! … når du flytter

! … i kontakt med trær

! … på kirkegården

1. Mal et tre med rotområdet «blodsslektninger”, ”spirituelt hjem” og ”nasjonalitet”.  Hvordan ser disse røttene ut? Hvor er de brukket? Hvilke konsekvenser har dette på kronen i ditt livstre?

2.Ta kontakt med bakken med dine føtter. Husk et øyeblikk på røttene som gir livet ditt næring og som du kommer ifra. Forbind deg deretter med din familie, dine landsmenn og din spirituelle tradisjon. Pust gjennom føttene i jorden og visualiser hvordan røttene dine fordyper seg.

Slow down your environment

Våre røtter

Sterke trær har dype, kraftige røtter. Kraften av deres røtter viser seg som vitalitet, stødighet, fruktbarhet og styrken til stammen og kronen deres. Slike trær kan tjene livet på mange måter.  De holder på grunnvannet, produserer surstoff, spanderer plasser til reir og tilbyr uten å gjøre noe forskjell alle mennesker sin blomstring, frukter og sin skygge. Mennesker som stråler ut mye fred og sindighet ligner på slike trær. De står fast i livet, er for andre til stede og er ikke så lette å skake opp. Også de har slått dype røtter.

Hvordan står det til med våre røtter? Hva er vårt liv rotfestet på? Har vi overhodet tid til å slå rot? Den samfunnsmessige utviklingen viser i en annen retning. Iherdighet, kontinuitet, tålmodighet og jordnærhet – jordens kvaliteter – står for tiden ikke høyt i kurs. Vår omverden krever stadig mer fleksibilitet og mobilitet. De fra Nord Norge arbeider i Syd Norge. Bondesønnen blir ingeniør. Kjemikeren promoverer i USA og absolverer deretter et managent-trainee-program.

Mine ti kjæreste studiekollegaer bor i dag på ni forskjellige steder i seks land. Også jeg selv har de siste ti årene flyttet elleve ganger. Sosiologen Richard Sennett betegner denne utviklingen som ”drifting”. Istedenfor stadig dypere å feste rot i løpet av et liv på et sted, innen et yrkesområde eller i et felleskap, beveger det ”fleksible mennesket seg” i en bevegelse til siden. I økt grad mangler vi tiden til virkelig å forbinde oss dypt med omverdenen vår. Vi blir til flate røtter. En venn beskrev denne livsfølelsen som følger:

Det var fra første øyeblikk klart, at min arbeidsinnsats i Italia kun ville vare et par år. Deretter skulle jeg tilbake til Sveits eller dra til USA. Jeg ville gjerne engasjere meg i foreldrerådet på skolen til barnet mitt, men i meg var alltid denne følelsen av snart å dra vekk igjen. Istedenfor å forbinde meg dypere med min livsomgivelse, arbeidet jeg lengre. Men denne følelsen er utilfredsstillende. Den neste stasjonen vil jeg velge annerledes. Jeg søker et sted, der jeg minst kan bli for de neste ti årene.

Det faller vanskelig å slå røtter når omverdenen krever fleksibilitet. Som jobbnomade må vi på nytt igjen og igjen binde oss. Hvis vi fremdeles har nok energi til det. Fordi hver omplasering koster kraft og bringer med seg ny atskillelse. Ikke bare den dype forbindelsen til boligstedet vårt er svekket, vår rotløshet rekker dypere. Jeg husker ordrene til min meditasjonslærer Thây Doji:

Jeg har malt for deg et mektig tre på tavlen som representerer livet ditt. Dens røtter gir deg energi og symboliserer den sunne og intime forbindelsen til dine blodsslektninger, til din spirituelle tradisjon og til folket som du tilhører. Noen av disse røttene er skadet av krig, stridigheter eller uforstand eller helt enkelt blitt kappet av. Din oppgave er det å helbrede disse røttene og forbinde deg på nytt med kildene til livet ditt. Slik vinner livet ditt mer kraft, dybde og stabilitet.

Likegyldig om vi er blitt rotløse eller røttene selv har blitt kappet av – rotløshet betyr atskillelse og smerte. De er som et dypt sår, som vi i våre stille øyeblikk begynner å føle. Vi kan styrke og helbrede våre røtter idet vi erkjenner konflikter og atskillelser og langsomt løser de opp.

Familiære røtter. Betente konflikter, kontaktbrudd, skyldbebreidelser, uforsonlighet, uforståelse, uvennlighet og bebreidelser svekker bindingen til vår opprinnelsesfamilie. Jo mer vi er fanget i disse destruktive tilstandene, desto svakere står vi i livet. Uten familiær ryggdekning, blir alt vanskeligere.  Istedenfor å fordype atskillelsen ytterligere, bør vi stoppe opp og ikke gi næring mer til det negative. Slowing down hjelper oss med å se roligere på våre blodsslektninger og forstå de bedre.

Når vi er blitt roligere kan vi se dypere og finner igjen våre foreldre i vårt indre. Vi ser deres talenter og deres feil. Vi ser deres skygger og deres lys i våre egne handlinger. Vi er ikke virkelig atskilt fra de. Vi er deres videreføringer. Vinner vi en slik levende relasjon til våre forfedre, fordypes livet vårt og vinner styrke.

Røttene til opprinnelseslandet. Knapt et land i Europa står i dag så rotløs om som Tyskland. Verdenskrigenes forbrytelser, tausheten til krigsgenerasjonen og Holocaust har sterkt skadet forbindelsen til de positive røttene til tysk kultur. I Plumvillage kunne jeg stadig vekk berøre denne smerten ved det å være tysk i meg og andre. Å helbrede denne atskillelsen vil si ikke å glemme og å fortrenge. Det betyr mye mer å anerkjenne det som tilhører meg og min nasjon.  Det vanskelige og tunge, likeledes som det lette og gledelige.

De spirituelle røttene. Stadig flere mennesker forlater kirken fordi de har mistet tilgangen til sin opprinnelige religion.  De viser til det fryktelige som har blitt gjort i religionens navn, eller kan ikke identifisere seg med de stive seremoniene. Denne holdningen er mer enn forståelig. Men allikevel er en levende forbindelse til det spirituelle en viktig forutsetning, for at vi kan utforske livet vårt i hele sin dybde. Forbitrelsen over utilstrekkelige prester eller religionsrepresentanter burde ikke avholde oss i fra å integrere de spirituelle erfaringene i livet vårt. Kristendommen har preget Europa i dybden. Dens ånd innhyller oss, dens bygning omgir oss. Kan vi forbinde oss med dens positive kjerne og dens inspirerende personligheter, vinner vi i dybde og styrke. Vi slutter fred. Mange ganger er det enklere å forbinde oss på nytt med vår spirituelle kjerne til en annen religion eller skole. Men selv når vi i mellomtiden føler oss nærme andre religioner, blir forsoningen med vår opprinnelsesreligion et viktig skritt.  På vårt familiealter kan det like godt være plass til Jesus Krist som for Buddha eller andre spirituelle forbilder.

For å berøre våre røtter er det til hjelp, hvis vi trenger dypt ned i jorden.  I Plumvillage ble dette utviklet til praksisen med jordberøring. Vi forbinder oss mentalt med en av våre røtter – for eksempel familien vår – og berører dermed med hele kroppen jorden. Vi legger oss oppmerksom på bakken eller kneler ned. Vi berører med håndflaten jorden, og føler at vi ikke er alene og atskilt, men er videreføringen av en rekke av blodsslektninger. Vi berører jorden og husker, at vi er del av jorden og del av livet. Ligger vi på gulvet så åpner vi håndflatene som tegn på vår åpenhet og akseptans av våre forfedre. Denne berøringen utløser hos praktiserende ofte sterke emosjoner.  Når vi på nytt neglisjerer eller berører skadete røtter, kan intensiteten i møtet overraske. Det er forbausende hvilke ekstreme energier som igjen venter på å bli integrert i livet vårt. I denne umiddelbare jordberøringen har jeg personlig lært veldig mye om mine familiære røtter. På samme måte kan vi øve med andre røtter.

Når vi styrker våre røtter mister vi skrittvis angsten for langsiktige bindinger og forpliktelser. Livet vårt vinner i bakkekontakt og standhaftighet. Et tre kan og vil ikke løpe vekk. Det aksepterer betingelsene som finnes. Er det et eiketre, da er det et eiketre og drømmer ikke om å være et kastanjetre. Når jorden er sur, tørr eller fattig på mineraler, da må det strekke røttene sine, drive fremover, for ikke å dø. Vi kan huske på dette når vi på vår leting etter den beste jorden, det beste lyset og den beste årstiden begynner å bli rådløs.

Stoppesteder

! … når du føler deg atskilt fra andre

! … når du flytter

! … i kontakt med trær

! … på kirkegården

1. Mal et tre med rotområdet «blodsslektninger”, ”spirituelt hjem” og ”nasjonalitet”.  Hvordan ser disse røttene ut? Hvor er de brukket? Hvilke konsekvenser har dette på kronen i ditt livstre?

2.Ta kontakt med bakken med dine føtter. Husk et øyeblikk på røttene som gir livet ditt næring og som du kommer ifra. Forbind deg deretter med din familie, dine landsmenn og din spirituelle tradisjon. Pust gjennom føttene i jorden og visualiser hvordan røttene dine fordyper seg.

Slow down your environment

Våre røtter

Sterke trær har dype, kraftige røtter. Kraften av deres røtter viser seg som vitalitet, stødighet, fruktbarhet og styrken til stammen og kronen deres. Slike trær kan tjene livet på mange måter.  De holder på grunnvannet, produserer surstoff, spanderer plasser til reir og tilbyr uten å gjøre noe forskjell alle mennesker sin blomstring, frukter og sin skygge. Mennesker som stråler ut mye fred og sindighet ligner på slike trær. De står fast i livet, er for andre til stede og er ikke så lette å skake opp. Også de har slått dype røtter.

Hvordan står det til med våre røtter? Hva er vårt liv rotfestet på? Har vi overhodet tid til å slå rot? Den samfunnsmessige utviklingen viser i en annen retning. Iherdighet, kontinuitet, tålmodighet og jordnærhet – jordens kvaliteter – står for tiden ikke høyt i kurs. Vår omverden krever stadig mer fleksibilitet og mobilitet. De fra Nord Norge arbeider i Syd Norge. Bondesønnen blir ingeniør. Kjemikeren promoverer i USA og absolverer deretter et managent-trainee-program.

Mine ti kjæreste studiekollegaer bor i dag på ni forskjellige steder i seks land. Også jeg selv har de siste ti årene flyttet elleve ganger. Sosiologen Richard Sennett betegner denne utviklingen som ”drifting”. Istedenfor stadig dypere å feste rot i løpet av et liv på et sted, innen et yrkesområde eller i et felleskap, beveger det ”fleksible mennesket seg” i en bevegelse til siden. I økt grad mangler vi tiden til virkelig å forbinde oss dypt med omverdenen vår. Vi blir til flate røtter. En venn beskrev denne livsfølelsen som følger:

Det var fra første øyeblikk klart, at min arbeidsinnsats i Italia kun ville vare et par år. Deretter skulle jeg tilbake til Sveits eller dra til USA. Jeg ville gjerne engasjere meg i foreldrerådet på skolen til barnet mitt, men i meg var alltid denne følelsen av snart å dra vekk igjen. Istedenfor å forbinde meg dypere med min livsomgivelse, arbeidet jeg lengre. Men denne følelsen er utilfredsstillende. Den neste stasjonen vil jeg velge annerledes. Jeg søker et sted, der jeg minst kan bli for de neste ti årene.

Det faller vanskelig å slå røtter når omverdenen krever fleksibilitet. Som jobbnomade må vi på nytt igjen og igjen binde oss. Hvis vi fremdeles har nok energi til det. Fordi hver omplasering koster kraft og bringer med seg ny atskillelse. Ikke bare den dype forbindelsen til boligstedet vårt er svekket, vår rotløshet rekker dypere. Jeg husker ordrene til min meditasjonslærer Thây Doji:

Jeg har malt for deg et mektig tre på tavlen som representerer livet ditt. Dens røtter gir deg energi og symboliserer den sunne og intime forbindelsen til dine blodsslektninger, til din spirituelle tradisjon og til folket som du tilhører. Noen av disse røttene er skadet av krig, stridigheter eller uforstand eller helt enkelt blitt kappet av. Din oppgave er det å helbrede disse røttene og forbinde deg på nytt med kildene til livet ditt. Slik vinner livet ditt mer kraft, dybde og stabilitet.

Likegyldig om vi er blitt rotløse eller røttene selv har blitt kappet av – rotløshet betyr atskillelse og smerte. De er som et dypt sår, som vi i våre stille øyeblikk begynner å føle. Vi kan styrke og helbrede våre røtter idet vi erkjenner konflikter og atskillelser og langsomt løser de opp.

Familiære røtter. Betente konflikter, kontaktbrudd, skyldbebreidelser, uforsonlighet, uforståelse, uvennlighet og bebreidelser svekker bindingen til vår opprinnelsesfamilie. Jo mer vi er fanget i disse destruktive tilstandene, desto svakere står vi i livet. Uten familiær ryggdekning, blir alt vanskeligere.  Istedenfor å fordype atskillelsen ytterligere, bør vi stoppe opp og ikke gi næring mer til det negative. Slowing down hjelper oss med å se roligere på våre blodsslektninger og forstå de bedre.

Når vi er blitt roligere kan vi se dypere og finner igjen våre foreldre i vårt indre. Vi ser deres talenter og deres feil. Vi ser deres skygger og deres lys i våre egne handlinger. Vi er ikke virkelig atskilt fra de. Vi er deres videreføringer. Vinner vi en slik levende relasjon til våre forfedre, fordypes livet vårt og vinner styrke.

Røttene til opprinnelseslandet. Knapt et land i Europa står i dag så rotløs om som Tyskland. Verdenskrigenes forbrytelser, tausheten til krigsgenerasjonen og Holocaust har sterkt skadet forbindelsen til de positive røttene til tysk kultur. I Plumvillage kunne jeg stadig vekk berøre denne smerten ved det å være tysk i meg og andre. Å helbrede denne atskillelsen vil si ikke å glemme og å fortrenge. Det betyr mye mer å anerkjenne det som tilhører meg og min nasjon.  Det vanskelige og tunge, likeledes som det lette og gledelige.

De spirituelle røttene. Stadig flere mennesker forlater kirken fordi de har mistet tilgangen til sin opprinnelige religion.  De viser til det fryktelige som har blitt gjort i religionens navn, eller kan ikke identifisere seg med de stive seremoniene. Denne holdningen er mer enn forståelig. Men allikevel er en levende forbindelse til det spirituelle en viktig forutsetning, for at vi kan utforske livet vårt i hele sin dybde. Forbitrelsen over utilstrekkelige prester eller religionsrepresentanter burde ikke avholde oss i fra å integrere de spirituelle erfaringene i livet vårt. Kristendommen har preget Europa i dybden. Dens ånd innhyller oss, dens bygning omgir oss. Kan vi forbinde oss med dens positive kjerne og dens inspirerende personligheter, vinner vi i dybde og styrke. Vi slutter fred. Mange ganger er det enklere å forbinde oss på nytt med vår spirituelle kjerne til en annen religion eller skole. Men selv når vi i mellomtiden føler oss nærme andre religioner, blir forsoningen med vår opprinnelsesreligion et viktig skritt.  På vårt familiealter kan det like godt være plass til Jesus Krist som for Buddha eller andre spirituelle forbilder.

For å berøre våre røtter er det til hjelp, hvis vi trenger dypt ned i jorden.  I Plumvillage ble dette utviklet til praksisen med jordberøring. Vi forbinder oss mentalt med en av våre røtter – for eksempel familien vår – og berører dermed med hele kroppen jorden. Vi legger oss oppmerksom på bakken eller kneler ned. Vi berører med håndflaten jorden, og føler at vi ikke er alene og atskilt, men er videreføringen av en rekke av blodsslektninger. Vi berører jorden og husker, at vi er del av jorden og del av livet. Ligger vi på gulvet så åpner vi håndflatene som tegn på vår åpenhet og akseptans av våre forfedre. Denne berøringen utløser hos praktiserende ofte sterke emosjoner.  Når vi på nytt neglisjerer eller berører skadete røtter, kan intensiteten i møtet overraske. Det er forbausende hvilke ekstreme energier som igjen venter på å bli integrert i livet vårt. I denne umiddelbare jordberøringen har jeg personlig lært veldig mye om mine familiære røtter. På samme måte kan vi øve med andre røtter.

Når vi styrker våre røtter mister vi skrittvis angsten for langsiktige bindinger og forpliktelser. Livet vårt vinner i bakkekontakt og standhaftighet. Et tre kan og vil ikke løpe vekk. Det aksepterer betingelsene som finnes. Er det et eiketre, da er det et eiketre og drømmer ikke om å være et kastanjetre. Når jorden er sur, tørr eller fattig på mineraler, da må det strekke røttene sine, drive fremover, for ikke å dø. Vi kan huske på dette når vi på vår leting etter den beste jorden, det beste lyset og den beste årstiden begynner å bli rådløs.

Stoppesteder

! … når du føler deg atskilt fra andre

! … når du flytter

! … i kontakt med trær

! … på kirkegården

1. Mal et tre med rotområdet «blodsslektninger”, ”spirituelt hjem” og ”nasjonalitet”.  Hvordan ser disse røttene ut? Hvor er de brukket? Hvilke konsekvenser har dette på kronen i ditt livstre?

2.Ta kontakt med bakken med dine føtter. Husk et øyeblikk på røttene som gir livet ditt næring og som du kommer ifra. Forbind deg deretter med din familie, dine landsmenn og din spirituelle tradisjon. Pust gjennom føttene i jorden og visualiser hvordan røttene dine fordyper seg.

Slow down your environment

Våre røtter

Sterke trær har dype, kraftige røtter. Kraften av deres røtter viser seg som vitalitet, stødighet, fruktbarhet og styrken til stammen og kronen deres. Slike trær kan tjene livet på mange måter.  De holder på grunnvannet, produserer surstoff, spanderer plasser til reir og tilbyr uten å gjøre noe forskjell alle mennesker sin blomstring, frukter og sin skygge. Mennesker som stråler ut mye fred og sindighet ligner på slike trær. De står fast i livet, er for andre til stede og er ikke så lette å skake opp. Også de har slått dype røtter.

Hvordan står det til med våre røtter? Hva er vårt liv rotfestet på? Har vi overhodet tid til å slå rot? Den samfunnsmessige utviklingen viser i en annen retning. Iherdighet, kontinuitet, tålmodighet og jordnærhet – jordens kvaliteter – står for tiden ikke høyt i kurs. Vår omverden krever stadig mer fleksibilitet og mobilitet. De fra Nord Norge arbeider i Syd Norge. Bondesønnen blir ingeniør. Kjemikeren promoverer i USA og absolverer deretter et managent-trainee-program.

Mine ti kjæreste studiekollegaer bor i dag på ni forskjellige steder i seks land. Også jeg selv har de siste ti årene flyttet elleve ganger. Sosiologen Richard Sennett betegner denne utviklingen som ”drifting”. Istedenfor stadig dypere å feste rot i løpet av et liv på et sted, innen et yrkesområde eller i et felleskap, beveger det ”fleksible mennesket seg” i en bevegelse til siden. I økt grad mangler vi tiden til virkelig å forbinde oss dypt med omverdenen vår. Vi blir til flate røtter. En venn beskrev denne livsfølelsen som følger:

Det var fra første øyeblikk klart, at min arbeidsinnsats i Italia kun ville vare et par år. Deretter skulle jeg tilbake til Sveits eller dra til USA. Jeg ville gjerne engasjere meg i foreldrerådet på skolen til barnet mitt, men i meg var alltid denne følelsen av snart å dra vekk igjen. Istedenfor å forbinde meg dypere med min livsomgivelse, arbeidet jeg lengre. Men denne følelsen er utilfredsstillende. Den neste stasjonen vil jeg velge annerledes. Jeg søker et sted, der jeg minst kan bli for de neste ti årene.

Det faller vanskelig å slå røtter når omverdenen krever fleksibilitet. Som jobbnomade må vi på nytt igjen og igjen binde oss. Hvis vi fremdeles har nok energi til det. Fordi hver omplasering koster kraft og bringer med seg ny atskillelse. Ikke bare den dype forbindelsen til boligstedet vårt er svekket, vår rotløshet rekker dypere. Jeg husker ordrene til min meditasjonslærer Thây Doji:

Jeg har malt for deg et mektig tre på tavlen som representerer livet ditt. Dens røtter gir deg energi og symboliserer den sunne og intime forbindelsen til dine blodsslektninger, til din spirituelle tradisjon og til folket som du tilhører. Noen av disse røttene er skadet av krig, stridigheter eller uforstand eller helt enkelt blitt kappet av. Din oppgave er det å helbrede disse røttene og forbinde deg på nytt med kildene til livet ditt. Slik vinner livet ditt mer kraft, dybde og stabilitet.

Likegyldig om vi er blitt rotløse eller røttene selv har blitt kappet av – rotløshet betyr atskillelse og smerte. De er som et dypt sår, som vi i våre stille øyeblikk begynner å føle. Vi kan styrke og helbrede våre røtter idet vi erkjenner konflikter og atskillelser og langsomt løser de opp.

Familiære røtter. Betente konflikter, kontaktbrudd, skyldbebreidelser, uforsonlighet, uforståelse, uvennlighet og bebreidelser svekker bindingen til vår opprinnelsesfamilie. Jo mer vi er fanget i disse destruktive tilstandene, desto svakere står vi i livet. Uten familiær ryggdekning, blir alt vanskeligere.  Istedenfor å fordype atskillelsen ytterligere, bør vi stoppe opp og ikke gi næring mer til det negative. Slowing down hjelper oss med å se roligere på våre blodsslektninger og forstå de bedre.

Når vi er blitt roligere kan vi se dypere og finner igjen våre foreldre i vårt indre. Vi ser deres talenter og deres feil. Vi ser deres skygger og deres lys i våre egne handlinger. Vi er ikke virkelig atskilt fra de. Vi er deres videreføringer. Vinner vi en slik levende relasjon til våre forfedre, fordypes livet vårt og vinner styrke.

Røttene til opprinnelseslandet. Knapt et land i Europa står i dag så rotløs om som Tyskland. Verdenskrigenes forbrytelser, tausheten til krigsgenerasjonen og Holocaust har sterkt skadet forbindelsen til de positive røttene til tysk kultur. I Plumvillage kunne jeg stadig vekk berøre denne smerten ved det å være tysk i meg og andre. Å helbrede denne atskillelsen vil si ikke å glemme og å fortrenge. Det betyr mye mer å anerkjenne det som tilhører meg og min nasjon.  Det vanskelige og tunge, likeledes som det lette og gledelige.

De spirituelle røttene. Stadig flere mennesker forlater kirken fordi de har mistet tilgangen til sin opprinnelige religion.  De viser til det fryktelige som har blitt gjort i religionens navn, eller kan ikke identifisere seg med de stive seremoniene. Denne holdningen er mer enn forståelig. Men allikevel er en levende forbindelse til det spirituelle en viktig forutsetning, for at vi kan utforske livet vårt i hele sin dybde. Forbitrelsen over utilstrekkelige prester eller religionsrepresentanter burde ikke avholde oss i fra å integrere de spirituelle erfaringene i livet vårt. Kristendommen har preget Europa i dybden. Dens ånd innhyller oss, dens bygning omgir oss. Kan vi forbinde oss med dens positive kjerne og dens inspirerende personligheter, vinner vi i dybde og styrke. Vi slutter fred. Mange ganger er det enklere å forbinde oss på nytt med vår spirituelle kjerne til en annen religion eller skole. Men selv når vi i mellomtiden føler oss nærme andre religioner, blir forsoningen med vår opprinnelsesreligion et viktig skritt.  På vårt familiealter kan det like godt være plass til Jesus Krist som for Buddha eller andre spirituelle forbilder.

For å berøre våre røtter er det til hjelp, hvis vi trenger dypt ned i jorden.  I Plumvillage ble dette utviklet til praksisen med jordberøring. Vi forbinder oss mentalt med en av våre røtter – for eksempel familien vår – og berører dermed med hele kroppen jorden. Vi legger oss oppmerksom på bakken eller kneler ned. Vi berører med håndflaten jorden, og føler at vi ikke er alene og atskilt, men er videreføringen av en rekke av blodsslektninger. Vi berører jorden og husker, at vi er del av jorden og del av livet. Ligger vi på gulvet så åpner vi håndflatene som tegn på vår åpenhet og akseptans av våre forfedre. Denne berøringen utløser hos praktiserende ofte sterke emosjoner.  Når vi på nytt neglisjerer eller berører skadete røtter, kan intensiteten i møtet overraske. Det er forbausende hvilke ekstreme energier som igjen venter på å bli integrert i livet vårt. I denne umiddelbare jordberøringen har jeg personlig lært veldig mye om mine familiære røtter. På samme måte kan vi øve med andre røtter.

Når vi styrker våre røtter mister vi skrittvis angsten for langsiktige bindinger og forpliktelser. Livet vårt vinner i bakkekontakt og standhaftighet. Et tre kan og vil ikke løpe vekk. Det aksepterer betingelsene som finnes. Er det et eiketre, da er det et eiketre og drømmer ikke om å være et kastanjetre. Når jorden er sur, tørr eller fattig på mineraler, da må det strekke røttene sine, drive fremover, for ikke å dø. Vi kan huske på dette når vi på vår leting etter den beste jorden, det beste lyset og den beste årstiden begynner å bli rådløs.

Stoppesteder

! … når du føler deg atskilt fra andre

! … når du flytter

! … i kontakt med trær

! … på kirkegården

1. Mal et tre med rotområdet «blodsslektninger”, ”spirituelt hjem” og ”nasjonalitet”.  Hvordan ser disse røttene ut? Hvor er de brukket? Hvilke konsekvenser har dette på kronen i ditt livstre?

2.Ta kontakt med bakken med dine føtter. Husk et øyeblikk på røttene som gir livet ditt næring og som du kommer ifra. Forbind deg deretter med din familie, dine landsmenn og din spirituelle tradisjon. Pust gjennom føttene i jorden og visualiser hvordan røttene dine fordyper seg.