Slow down your environment

Våre røtter

Sterke trær har dype, kraftige røtter. Kraften av deres røtter viser seg som vitalitet, stødighet, fruktbarhet og styrken til stammen og kronen deres. Slike trær kan tjene livet på mange måter.  De holder på grunnvannet, produserer surstoff, spanderer plasser til reir og tilbyr uten å gjøre noe forskjell alle mennesker sin blomstring, frukter og sin skygge. Mennesker som stråler ut mye fred og sindighet ligner på slike trær. De står fast i livet, er for andre til stede og er ikke så lette å skake opp. Også de har slått dype røtter.

Hvordan står det til med våre røtter? Hva er vårt liv rotfestet på? Har vi overhodet tid til å slå rot? Den samfunnsmessige utviklingen viser i en annen retning. Iherdighet, kontinuitet, tålmodighet og jordnærhet – jordens kvaliteter – står for tiden ikke høyt i kurs. Vår omverden krever stadig mer fleksibilitet og mobilitet. De fra Nord Norge arbeider i Syd Norge. Bondesønnen blir ingeniør. Kjemikeren promoverer i USA og absolverer deretter et managent-trainee-program.

Mine ti kjæreste studiekollegaer bor i dag på ni forskjellige steder i seks land. Også jeg selv har de siste ti årene flyttet elleve ganger. Sosiologen Richard Sennett betegner denne utviklingen som ”drifting”. Istedenfor stadig dypere å feste rot i løpet av et liv på et sted, innen et yrkesområde eller i et felleskap, beveger det ”fleksible mennesket seg” i en bevegelse til siden. I økt grad mangler vi tiden til virkelig å forbinde oss dypt med omverdenen vår. Vi blir til flate røtter. En venn beskrev denne livsfølelsen som følger:

Det var fra første øyeblikk klart, at min arbeidsinnsats i Italia kun ville vare et par år. Deretter skulle jeg tilbake til Sveits eller dra til USA. Jeg ville gjerne engasjere meg i foreldrerådet på skolen til barnet mitt, men i meg var alltid denne følelsen av snart å dra vekk igjen. Istedenfor å forbinde meg dypere med min livsomgivelse, arbeidet jeg lengre. Men denne følelsen er utilfredsstillende. Den neste stasjonen vil jeg velge annerledes. Jeg søker et sted, der jeg minst kan bli for de neste ti årene.

Det faller vanskelig å slå røtter når omverdenen krever fleksibilitet. Som jobbnomade må vi på nytt igjen og igjen binde oss. Hvis vi fremdeles har nok energi til det. Fordi hver omplasering koster kraft og bringer med seg ny atskillelse. Ikke bare den dype forbindelsen til boligstedet vårt er svekket, vår rotløshet rekker dypere. Jeg husker ordrene til min meditasjonslærer Thây Doji:

Jeg har malt for deg et mektig tre på tavlen som representerer livet ditt. Dens røtter gir deg energi og symboliserer den sunne og intime forbindelsen til dine blodsslektninger, til din spirituelle tradisjon og til folket som du tilhører. Noen av disse røttene er skadet av krig, stridigheter eller uforstand eller helt enkelt blitt kappet av. Din oppgave er det å helbrede disse røttene og forbinde deg på nytt med kildene til livet ditt. Slik vinner livet ditt mer kraft, dybde og stabilitet.

Likegyldig om vi er blitt rotløse eller røttene selv har blitt kappet av – rotløshet betyr atskillelse og smerte. De er som et dypt sår, som vi i våre stille øyeblikk begynner å føle. Vi kan styrke og helbrede våre røtter idet vi erkjenner konflikter og atskillelser og langsomt løser de opp.

Familiære røtter. Betente konflikter, kontaktbrudd, skyldbebreidelser, uforsonlighet, uforståelse, uvennlighet og bebreidelser svekker bindingen til vår opprinnelsesfamilie. Jo mer vi er fanget i disse destruktive tilstandene, desto svakere står vi i livet. Uten familiær ryggdekning, blir alt vanskeligere.  Istedenfor å fordype atskillelsen ytterligere, bør vi stoppe opp og ikke gi næring mer til det negative. Slowing down hjelper oss med å se roligere på våre blodsslektninger og forstå de bedre.

Når vi er blitt roligere kan vi se dypere og finner igjen våre foreldre i vårt indre. Vi ser deres talenter og deres feil. Vi ser deres skygger og deres lys i våre egne handlinger. Vi er ikke virkelig atskilt fra de. Vi er deres videreføringer. Vinner vi en slik levende relasjon til våre forfedre, fordypes livet vårt og vinner styrke.

Røttene til opprinnelseslandet. Knapt et land i Europa står i dag så rotløs om som Tyskland. Verdenskrigenes forbrytelser, tausheten til krigsgenerasjonen og Holocaust har sterkt skadet forbindelsen til de positive røttene til tysk kultur. I Plumvillage kunne jeg stadig vekk berøre denne smerten ved det å være tysk i meg og andre. Å helbrede denne atskillelsen vil si ikke å glemme og å fortrenge. Det betyr mye mer å anerkjenne det som tilhører meg og min nasjon.  Det vanskelige og tunge, likeledes som det lette og gledelige.

De spirituelle røttene. Stadig flere mennesker forlater kirken fordi de har mistet tilgangen til sin opprinnelige religion.  De viser til det fryktelige som har blitt gjort i religionens navn, eller kan ikke identifisere seg med de stive seremoniene. Denne holdningen er mer enn forståelig. Men allikevel er en levende forbindelse til det spirituelle en viktig forutsetning, for at vi kan utforske livet vårt i hele sin dybde. Forbitrelsen over utilstrekkelige prester eller religionsrepresentanter burde ikke avholde oss i fra å integrere de spirituelle erfaringene i livet vårt. Kristendommen har preget Europa i dybden. Dens ånd innhyller oss, dens bygning omgir oss. Kan vi forbinde oss med dens positive kjerne og dens inspirerende personligheter, vinner vi i dybde og styrke. Vi slutter fred. Mange ganger er det enklere å forbinde oss på nytt med vår spirituelle kjerne til en annen religion eller skole. Men selv når vi i mellomtiden føler oss nærme andre religioner, blir forsoningen med vår opprinnelsesreligion et viktig skritt.  På vårt familiealter kan det like godt være plass til Jesus Krist som for Buddha eller andre spirituelle forbilder.

For å berøre våre røtter er det til hjelp, hvis vi trenger dypt ned i jorden.  I Plumvillage ble dette utviklet til praksisen med jordberøring. Vi forbinder oss mentalt med en av våre røtter – for eksempel familien vår – og berører dermed med hele kroppen jorden. Vi legger oss oppmerksom på bakken eller kneler ned. Vi berører med håndflaten jorden, og føler at vi ikke er alene og atskilt, men er videreføringen av en rekke av blodsslektninger. Vi berører jorden og husker, at vi er del av jorden og del av livet. Ligger vi på gulvet så åpner vi håndflatene som tegn på vår åpenhet og akseptans av våre forfedre. Denne berøringen utløser hos praktiserende ofte sterke emosjoner.  Når vi på nytt neglisjerer eller berører skadete røtter, kan intensiteten i møtet overraske. Det er forbausende hvilke ekstreme energier som igjen venter på å bli integrert i livet vårt. I denne umiddelbare jordberøringen har jeg personlig lært veldig mye om mine familiære røtter. På samme måte kan vi øve med andre røtter.

Når vi styrker våre røtter mister vi skrittvis angsten for langsiktige bindinger og forpliktelser. Livet vårt vinner i bakkekontakt og standhaftighet. Et tre kan og vil ikke løpe vekk. Det aksepterer betingelsene som finnes. Er det et eiketre, da er det et eiketre og drømmer ikke om å være et kastanjetre. Når jorden er sur, tørr eller fattig på mineraler, da må det strekke røttene sine, drive fremover, for ikke å dø. Vi kan huske på dette når vi på vår leting etter den beste jorden, det beste lyset og den beste årstiden begynner å bli rådløs.

Stoppesteder

! … når du føler deg atskilt fra andre

! … når du flytter

! … i kontakt med trær

! … på kirkegården

1. Mal et tre med rotområdet «blodsslektninger”, ”spirituelt hjem” og ”nasjonalitet”.  Hvordan ser disse røttene ut? Hvor er de brukket? Hvilke konsekvenser har dette på kronen i ditt livstre?

2.Ta kontakt med bakken med dine føtter. Husk et øyeblikk på røttene som gir livet ditt næring og som du kommer ifra. Forbind deg deretter med din familie, dine landsmenn og din spirituelle tradisjon. Pust gjennom føttene i jorden og visualiser hvordan røttene dine fordyper seg.

Slow down your environment

Vårt privatliv

Det som blir til overs etter å ha trukket fra arbeidstiden vår, regner vi til vårt private område. Mange mennesker deler disse to områdene strengt, som om det handler om to forskjellige verdener. To verdener med forskjellige regler, verdier og hastigheter.

Vårt privatliv er tradisjonelt et tilbaketrekningssted, der det snarere er ”lov” med slowing down. I vårt kjære hjem kan vi være slik vi virkelig er. I vår private helg kan vi slappe av og komme til ro. Delingen mellom privat- og yrkesmennesket er meget smertelig. Hver kunstig deling truer enheten i livet vårt og dermed vår integritet. Hvorfor skal det i det yrkesmessige gjelde andre målestokker enn i det private? Blir vi etter kontortid en annen?

Delingen mellom privat og yrkesmessig område er en illusjon. Vi overfører alltid det private til det yrkesmessige og det yrkesmessige over til det private. Og jo mer et akselererende yrkesliv vinner overvekt, desto mer influeres vårt privatliv av forretningsmessige idéer. Vi begynner å styre vårt privatliv, definerer private prosjekter for å gjøre en privat karriere. I ekstreme tilfeller forsøker vi å styre våre barn. I hvilken målestokk rager allerede i dag yrket ditt over privatlivet ditt?

I hver av oss eksisterer savnet etter vårt livs enhet. Slowing down hjelper til med forsoningen mellom det yrkesmessige og private.

En forsoning som tillater oss å være yrkesmessig aktiv og være tilstede for vår familie og engasjere oss for andre og stimulere vår personlige utvikling. Men da må vi slå inn på en ny retning i vårt privatliv, som jeg ønsker å skissere i det følgende.

Den lille- eller alenehusholdningen er den dominerende livsformen i vår tid. Men livet som enkeltkjemper eller liten familie har ikke kun betydelige ulemper av (tids-)økonomisk sikt. Et slikt liv er dyrt, forbruker unødvendig mye ressurser og enormt mye psykisk energi for å opprettholdes. Spesielt i byer kan det i stadig mindre grad bli grepet tilbake på et voksende, lokalt relasjonsnett. Mange naboer kjenner kun kortvarig hverandre. Foreldre og barn lever i forskjellige byer. Dette gjør livet mer anstrengende og dyrt. Nettopp aleneforeldre opplever denne situasjonen dramatisk. Deres hverdag kan bli til et hinderløp mellom jobb, ærender, barnehave og sandkassa. Istedenfor å dele oppgaver må man i en liten husholdning gjøre alt selv eller kjøpe inn tjenestene: Skatterådgivning, babysitting, reparasjoner, matlagning og innkjøp etc. Hvem har bevisst besluttet seg for å gå gjennom livet med så lite hjelp? Er denne livsformen så utbredt fordi vi ikke kjenner noe annet?

En voksende minoritet begynner å ta avskjed fra private små husholdningslivsmodeller både i det indre og det ytre. Ubemerket foregår i Europa i stor grad en etableringsbølge av en annen art. I de siste seks månedene har fire venner av meg, uavhengig av hverandre, informert meg, om at de har konkrete planer med å starte et fellesskap. De har snust på forskjellige felleskap og våger nå spranget.  Disse etablererne er ingen naive tåper, men har sett gjennom personlige erfaringer, at fellesskapet tilbyr utviklingsfrihetsrom og hjelp som ikke er å finne i små husholdninger. Livlighet, skjønnhet og frihet, men også utfordringen i et slikt liv ønsker de ikke å savne noe mer og endrer derfor radikalt sitt private område.

Forestill deg for et øyeblikk, at du kan leve sammen med dine ti nærmeste venner og deres familie. I et stort kompleks på landet eller på grensen til byen. Dere klarte å forbinde talentene deres, ressursene og kreftene. Dere ble enige om prinsippene for konfliktløsninger og mye mer. Mener du, at du ut ifra denne energien kan skape noe som vil stimulere utviklingen og samtidig garanterer en passende finansiell balanse? Hvis alle tar fullt del? Hva føler du når du utmaler dette scenariet?

Vår streben etter ”mer!” er hovedårsaken til vår private fattigdom på tid. Reduserer vi våre krav til konsum, aktivitetsgrad og personlig betydning, da vinner vi massivt frihetsrom til andre områder av livet vårt. Sammenhengen mellom våre utilfredsstilte ønsker etter ”mer!” og vår tidsfattigdom kan slett ikke bli gjentatt og betont ofte nok. Høye løpende kostnader setter oss under (tids-)press. Jo mer vi (for-)bruker, desto mer må vi arbeide. Istedenfor å spørre, hvor mye vi kan tjene, bør vi spørre oss selv, hvor lite trenger vi. Ro og sindighet øker når vi kan styre vår trang etter mer.

Vår private omverden er dessuten blitt unødvendig kompleks og forbruker enormt mye tid og energi for å opprettholdes. Forenkling og slowing down går hånd i hånd. Kast ballast over bord! Bøker som du i løpet av de siste årene ikke har lest. Klær som du ikke har båret noe mer. Gaver som du ikke trenger eller kan bruke mer. For enhver gjenstand som du gjør til del av livet ditt, må du bruke tid og energi på til å pleie, gjøre rent, tørke støv eller å forsikre.

Kanskje bor du i en for stor bolig eller hus som du ikke føler deg vell i. Jeg kjenner mennesker som holdes i trav hele sommeren på grunn av haven sin; eller som overtatt en arv som nå holder de beskjeftiget. Våre eiendeler kan bli til last. Vær så vennlig å identifiser det som har komplisert livet ditt for mye. Når vi slipper løs det unødvendige, vinner vi klarhet. Rommene blir større og vår termin-kalender tommere. Den neste flyttingen kan være en god anledning til helhjertet å slippe løs og skaffe plass til det vesentlige.

Vi kan også starte i privat omgang med penger. Spør deg selv hvor mye energi og tid du skal bruke på å optimalisere dine finansielle disposisjoner. Tempoet og uroen på børsene kan lett infisere oss. Jakten etter størst mulig gevinst er en hovedgrunn til akselerasjonen i vår verden. Vil du spille med i dette spillet? Spør deg selv om etter hvilke kriterier du investerer pengene dine. Er du tålmodig? Finansierer du prosjekter som du virkelig brenner for? Slowing down betyr, å observere nøyaktig hvilke konsekvenser våre investeringer har. Hvis vi ved investeringene blir i kontakt med hjertet vårt, kan det falle oss lett å gi avkall på en gevinst i forhold til et mer verdifullt initiativ.

Vi kan dessuten utforme vårt fysiske hjem annerledes og skape mer rom for avspenning og ro. I hvilken atmosfære trår du inn i når du åpner boligdøren din? Møtes du av det som ikke er gjort? Uleste bøker, ubesvarte brev, planter som ikke er vannet? Eller er hjemmet ditt et sted som tjener avspenningen din?

Vær så vennlig å reflekter over hvordan du kan skaffe deg et beskyttet hvilerom. Et rom eller et utskilt hjørne, der ingen kan eller får lov til å forstyrre deg. Dette stedet gir slowing down en fast plass og et hjem. Kanskje leser du i denne boken regelmessig der? Her kan du også trekke deg tilbake, når du blir ergerlig, mediterer eller helt enkelt ikke vil bli forstyrret. Hvilerommet er et sted for respekt, stillhet, et sted uten forstyrrelser, medier eller prosjektlister. I mange boliger mangler fullstendig en slik tilbaketrekningsmulighet. Den blir dominert av funksjonalitet.  Hvis vi innreder vårt hjem med en livlig, varm og fredfull atmosfære, vil denne hjelpe oss med også å berøre vår indre fred.

Stoppesteder

! … før den neste øvelsen

! … når skuffer, skap eller kjeller renner over

! … når du sier: ”Det er en privat sak.”

1.Start en opprydningsdag, der du rom for rom går igjennom og fjerner overflødige ting. Dann kun tre kategorier: Behold, kast vekk eller gi bort.

2.Innred i hjemmet ditt et hvilerom. Avgrens dette så godt som mulig fra soveværelset. Fastlegg regler for omgangen med dette rommet, som blir respektert av alle medlemmene i husholdningen.

3.Også hjemme kan vi minnes med små klebelapper på slowing down. Kleb små stoppetegn på kjøleskapet, kaffemaskinen og andre forutbestemte steder. Hjelp deg selv til ikke å straks gi etter for dine impulser og legg inn en liten pause.

Slow down your environment

Vårt privatliv

Det som blir til overs etter å ha trukket fra arbeidstiden vår, regner vi til vårt private område. Mange mennesker deler disse to områdene strengt, som om det handler om to forskjellige verdener. To verdener med forskjellige regler, verdier og hastigheter.

Vårt privatliv er tradisjonelt et tilbaketrekningssted, der det snarere er ”lov” med slowing down. I vårt kjære hjem kan vi være slik vi virkelig er. I vår private helg kan vi slappe av og komme til ro. Delingen mellom privat- og yrkesmennesket er meget smertelig. Hver kunstig deling truer enheten i livet vårt og dermed vår integritet. Hvorfor skal det i det yrkesmessige gjelde andre målestokker enn i det private? Blir vi etter kontortid en annen?

Delingen mellom privat og yrkesmessig område er en illusjon. Vi overfører alltid det private til det yrkesmessige og det yrkesmessige over til det private. Og jo mer et akselererende yrkesliv vinner overvekt, desto mer influeres vårt privatliv av forretningsmessige idéer. Vi begynner å styre vårt privatliv, definerer private prosjekter for å gjøre en privat karriere. I ekstreme tilfeller forsøker vi å styre våre barn. I hvilken målestokk rager allerede i dag yrket ditt over privatlivet ditt?

I hver av oss eksisterer savnet etter vårt livs enhet. Slowing down hjelper til med forsoningen mellom det yrkesmessige og private.

En forsoning som tillater oss å være yrkesmessig aktiv og være tilstede for vår familie og engasjere oss for andre og stimulere vår personlige utvikling. Men da må vi slå inn på en ny retning i vårt privatliv, som jeg ønsker å skissere i det følgende.

Den lille- eller alenehusholdningen er den dominerende livsformen i vår tid. Men livet som enkeltkjemper eller liten familie har ikke kun betydelige ulemper av (tids-)økonomisk sikt. Et slikt liv er dyrt, forbruker unødvendig mye ressurser og enormt mye psykisk energi for å opprettholdes. Spesielt i byer kan det i stadig mindre grad bli grepet tilbake på et voksende, lokalt relasjonsnett. Mange naboer kjenner kun kortvarig hverandre. Foreldre og barn lever i forskjellige byer. Dette gjør livet mer anstrengende og dyrt. Nettopp aleneforeldre opplever denne situasjonen dramatisk. Deres hverdag kan bli til et hinderløp mellom jobb, ærender, barnehave og sandkassa. Istedenfor å dele oppgaver må man i en liten husholdning gjøre alt selv eller kjøpe inn tjenestene: Skatterådgivning, babysitting, reparasjoner, matlagning og innkjøp etc. Hvem har bevisst besluttet seg for å gå gjennom livet med så lite hjelp? Er denne livsformen så utbredt fordi vi ikke kjenner noe annet?

En voksende minoritet begynner å ta avskjed fra private små husholdningslivsmodeller både i det indre og det ytre. Ubemerket foregår i Europa i stor grad en etableringsbølge av en annen art. I de siste seks månedene har fire venner av meg, uavhengig av hverandre, informert meg, om at de har konkrete planer med å starte et fellesskap. De har snust på forskjellige felleskap og våger nå spranget.  Disse etablererne er ingen naive tåper, men har sett gjennom personlige erfaringer, at fellesskapet tilbyr utviklingsfrihetsrom og hjelp som ikke er å finne i små husholdninger. Livlighet, skjønnhet og frihet, men også utfordringen i et slikt liv ønsker de ikke å savne noe mer og endrer derfor radikalt sitt private område.

Forestill deg for et øyeblikk, at du kan leve sammen med dine ti nærmeste venner og deres familie. I et stort kompleks på landet eller på grensen til byen. Dere klarte å forbinde talentene deres, ressursene og kreftene. Dere ble enige om prinsippene for konfliktløsninger og mye mer. Mener du, at du ut ifra denne energien kan skape noe som vil stimulere utviklingen og samtidig garanterer en passende finansiell balanse? Hvis alle tar fullt del? Hva føler du når du utmaler dette scenariet?

Vår streben etter ”mer!” er hovedårsaken til vår private fattigdom på tid. Reduserer vi våre krav til konsum, aktivitetsgrad og personlig betydning, da vinner vi massivt frihetsrom til andre områder av livet vårt. Sammenhengen mellom våre utilfredsstilte ønsker etter ”mer!” og vår tidsfattigdom kan slett ikke bli gjentatt og betont ofte nok. Høye løpende kostnader setter oss under (tids-)press. Jo mer vi (for-)bruker, desto mer må vi arbeide. Istedenfor å spørre, hvor mye vi kan tjene, bør vi spørre oss selv, hvor lite trenger vi. Ro og sindighet øker når vi kan styre vår trang etter mer.

Vår private omverden er dessuten blitt unødvendig kompleks og forbruker enormt mye tid og energi for å opprettholdes. Forenkling og slowing down går hånd i hånd. Kast ballast over bord! Bøker som du i løpet av de siste årene ikke har lest. Klær som du ikke har båret noe mer. Gaver som du ikke trenger eller kan bruke mer. For enhver gjenstand som du gjør til del av livet ditt, må du bruke tid og energi på til å pleie, gjøre rent, tørke støv eller å forsikre.

Kanskje bor du i en for stor bolig eller hus som du ikke føler deg vell i. Jeg kjenner mennesker som holdes i trav hele sommeren på grunn av haven sin; eller som overtatt en arv som nå holder de beskjeftiget. Våre eiendeler kan bli til last. Vær så vennlig å identifiser det som har komplisert livet ditt for mye. Når vi slipper løs det unødvendige, vinner vi klarhet. Rommene blir større og vår termin-kalender tommere. Den neste flyttingen kan være en god anledning til helhjertet å slippe løs og skaffe plass til det vesentlige.

Vi kan også starte i privat omgang med penger. Spør deg selv hvor mye energi og tid du skal bruke på å optimalisere dine finansielle disposisjoner. Tempoet og uroen på børsene kan lett infisere oss. Jakten etter størst mulig gevinst er en hovedgrunn til akselerasjonen i vår verden. Vil du spille med i dette spillet? Spør deg selv om etter hvilke kriterier du investerer pengene dine. Er du tålmodig? Finansierer du prosjekter som du virkelig brenner for? Slowing down betyr, å observere nøyaktig hvilke konsekvenser våre investeringer har. Hvis vi ved investeringene blir i kontakt med hjertet vårt, kan det falle oss lett å gi avkall på en gevinst i forhold til et mer verdifullt initiativ.

Vi kan dessuten utforme vårt fysiske hjem annerledes og skape mer rom for avspenning og ro. I hvilken atmosfære trår du inn i når du åpner boligdøren din? Møtes du av det som ikke er gjort? Uleste bøker, ubesvarte brev, planter som ikke er vannet? Eller er hjemmet ditt et sted som tjener avspenningen din?

Vær så vennlig å reflekter over hvordan du kan skaffe deg et beskyttet hvilerom. Et rom eller et utskilt hjørne, der ingen kan eller får lov til å forstyrre deg. Dette stedet gir slowing down en fast plass og et hjem. Kanskje leser du i denne boken regelmessig der? Her kan du også trekke deg tilbake, når du blir ergerlig, mediterer eller helt enkelt ikke vil bli forstyrret. Hvilerommet er et sted for respekt, stillhet, et sted uten forstyrrelser, medier eller prosjektlister. I mange boliger mangler fullstendig en slik tilbaketrekningsmulighet. Den blir dominert av funksjonalitet.  Hvis vi innreder vårt hjem med en livlig, varm og fredfull atmosfære, vil denne hjelpe oss med også å berøre vår indre fred.

Stoppesteder

! … før den neste øvelsen

! … når skuffer, skap eller kjeller renner over

! … når du sier: ”Det er en privat sak.”

1.Start en opprydningsdag, der du rom for rom går igjennom og fjerner overflødige ting. Dann kun tre kategorier: Behold, kast vekk eller gi bort.

2.Innred i hjemmet ditt et hvilerom. Avgrens dette så godt som mulig fra soveværelset. Fastlegg regler for omgangen med dette rommet, som blir respektert av alle medlemmene i husholdningen.

3.Også hjemme kan vi minnes med små klebelapper på slowing down. Kleb små stoppetegn på kjøleskapet, kaffemaskinen og andre forutbestemte steder. Hjelp deg selv til ikke å straks gi etter for dine impulser og legg inn en liten pause.

Slow down your environment

Vårt privatliv

Det som blir til overs etter å ha trukket fra arbeidstiden vår, regner vi til vårt private område. Mange mennesker deler disse to områdene strengt, som om det handler om to forskjellige verdener. To verdener med forskjellige regler, verdier og hastigheter.

Vårt privatliv er tradisjonelt et tilbaketrekningssted, der det snarere er ”lov” med slowing down. I vårt kjære hjem kan vi være slik vi virkelig er. I vår private helg kan vi slappe av og komme til ro. Delingen mellom privat- og yrkesmennesket er meget smertelig. Hver kunstig deling truer enheten i livet vårt og dermed vår integritet. Hvorfor skal det i det yrkesmessige gjelde andre målestokker enn i det private? Blir vi etter kontortid en annen?

Delingen mellom privat og yrkesmessig område er en illusjon. Vi overfører alltid det private til det yrkesmessige og det yrkesmessige over til det private. Og jo mer et akselererende yrkesliv vinner overvekt, desto mer influeres vårt privatliv av forretningsmessige idéer. Vi begynner å styre vårt privatliv, definerer private prosjekter for å gjøre en privat karriere. I ekstreme tilfeller forsøker vi å styre våre barn. I hvilken målestokk rager allerede i dag yrket ditt over privatlivet ditt?

I hver av oss eksisterer savnet etter vårt livs enhet. Slowing down hjelper til med forsoningen mellom det yrkesmessige og private.

En forsoning som tillater oss å være yrkesmessig aktiv og være tilstede for vår familie og engasjere oss for andre og stimulere vår personlige utvikling. Men da må vi slå inn på en ny retning i vårt privatliv, som jeg ønsker å skissere i det følgende.

Den lille- eller alenehusholdningen er den dominerende livsformen i vår tid. Men livet som enkeltkjemper eller liten familie har ikke kun betydelige ulemper av (tids-)økonomisk sikt. Et slikt liv er dyrt, forbruker unødvendig mye ressurser og enormt mye psykisk energi for å opprettholdes. Spesielt i byer kan det i stadig mindre grad bli grepet tilbake på et voksende, lokalt relasjonsnett. Mange naboer kjenner kun kortvarig hverandre. Foreldre og barn lever i forskjellige byer. Dette gjør livet mer anstrengende og dyrt. Nettopp aleneforeldre opplever denne situasjonen dramatisk. Deres hverdag kan bli til et hinderløp mellom jobb, ærender, barnehave og sandkassa. Istedenfor å dele oppgaver må man i en liten husholdning gjøre alt selv eller kjøpe inn tjenestene: Skatterådgivning, babysitting, reparasjoner, matlagning og innkjøp etc. Hvem har bevisst besluttet seg for å gå gjennom livet med så lite hjelp? Er denne livsformen så utbredt fordi vi ikke kjenner noe annet?

En voksende minoritet begynner å ta avskjed fra private små husholdningslivsmodeller både i det indre og det ytre. Ubemerket foregår i Europa i stor grad en etableringsbølge av en annen art. I de siste seks månedene har fire venner av meg, uavhengig av hverandre, informert meg, om at de har konkrete planer med å starte et fellesskap. De har snust på forskjellige felleskap og våger nå spranget.  Disse etablererne er ingen naive tåper, men har sett gjennom personlige erfaringer, at fellesskapet tilbyr utviklingsfrihetsrom og hjelp som ikke er å finne i små husholdninger. Livlighet, skjønnhet og frihet, men også utfordringen i et slikt liv ønsker de ikke å savne noe mer og endrer derfor radikalt sitt private område.

Forestill deg for et øyeblikk, at du kan leve sammen med dine ti nærmeste venner og deres familie. I et stort kompleks på landet eller på grensen til byen. Dere klarte å forbinde talentene deres, ressursene og kreftene. Dere ble enige om prinsippene for konfliktløsninger og mye mer. Mener du, at du ut ifra denne energien kan skape noe som vil stimulere utviklingen og samtidig garanterer en passende finansiell balanse? Hvis alle tar fullt del? Hva føler du når du utmaler dette scenariet?

Vår streben etter ”mer!” er hovedårsaken til vår private fattigdom på tid. Reduserer vi våre krav til konsum, aktivitetsgrad og personlig betydning, da vinner vi massivt frihetsrom til andre områder av livet vårt. Sammenhengen mellom våre utilfredsstilte ønsker etter ”mer!” og vår tidsfattigdom kan slett ikke bli gjentatt og betont ofte nok. Høye løpende kostnader setter oss under (tids-)press. Jo mer vi (for-)bruker, desto mer må vi arbeide. Istedenfor å spørre, hvor mye vi kan tjene, bør vi spørre oss selv, hvor lite trenger vi. Ro og sindighet øker når vi kan styre vår trang etter mer.

Vår private omverden er dessuten blitt unødvendig kompleks og forbruker enormt mye tid og energi for å opprettholdes. Forenkling og slowing down går hånd i hånd. Kast ballast over bord! Bøker som du i løpet av de siste årene ikke har lest. Klær som du ikke har båret noe mer. Gaver som du ikke trenger eller kan bruke mer. For enhver gjenstand som du gjør til del av livet ditt, må du bruke tid og energi på til å pleie, gjøre rent, tørke støv eller å forsikre.

Kanskje bor du i en for stor bolig eller hus som du ikke føler deg vell i. Jeg kjenner mennesker som holdes i trav hele sommeren på grunn av haven sin; eller som overtatt en arv som nå holder de beskjeftiget. Våre eiendeler kan bli til last. Vær så vennlig å identifiser det som har komplisert livet ditt for mye. Når vi slipper løs det unødvendige, vinner vi klarhet. Rommene blir større og vår termin-kalender tommere. Den neste flyttingen kan være en god anledning til helhjertet å slippe løs og skaffe plass til det vesentlige.

Vi kan også starte i privat omgang med penger. Spør deg selv hvor mye energi og tid du skal bruke på å optimalisere dine finansielle disposisjoner. Tempoet og uroen på børsene kan lett infisere oss. Jakten etter størst mulig gevinst er en hovedgrunn til akselerasjonen i vår verden. Vil du spille med i dette spillet? Spør deg selv om etter hvilke kriterier du investerer pengene dine. Er du tålmodig? Finansierer du prosjekter som du virkelig brenner for? Slowing down betyr, å observere nøyaktig hvilke konsekvenser våre investeringer har. Hvis vi ved investeringene blir i kontakt med hjertet vårt, kan det falle oss lett å gi avkall på en gevinst i forhold til et mer verdifullt initiativ.

Vi kan dessuten utforme vårt fysiske hjem annerledes og skape mer rom for avspenning og ro. I hvilken atmosfære trår du inn i når du åpner boligdøren din? Møtes du av det som ikke er gjort? Uleste bøker, ubesvarte brev, planter som ikke er vannet? Eller er hjemmet ditt et sted som tjener avspenningen din?

Vær så vennlig å reflekter over hvordan du kan skaffe deg et beskyttet hvilerom. Et rom eller et utskilt hjørne, der ingen kan eller får lov til å forstyrre deg. Dette stedet gir slowing down en fast plass og et hjem. Kanskje leser du i denne boken regelmessig der? Her kan du også trekke deg tilbake, når du blir ergerlig, mediterer eller helt enkelt ikke vil bli forstyrret. Hvilerommet er et sted for respekt, stillhet, et sted uten forstyrrelser, medier eller prosjektlister. I mange boliger mangler fullstendig en slik tilbaketrekningsmulighet. Den blir dominert av funksjonalitet.  Hvis vi innreder vårt hjem med en livlig, varm og fredfull atmosfære, vil denne hjelpe oss med også å berøre vår indre fred.

Stoppesteder

! … før den neste øvelsen

! … når skuffer, skap eller kjeller renner over

! … når du sier: ”Det er en privat sak.”

1.Start en opprydningsdag, der du rom for rom går igjennom og fjerner overflødige ting. Dann kun tre kategorier: Behold, kast vekk eller gi bort.

2.Innred i hjemmet ditt et hvilerom. Avgrens dette så godt som mulig fra soveværelset. Fastlegg regler for omgangen med dette rommet, som blir respektert av alle medlemmene i husholdningen.

3.Også hjemme kan vi minnes med små klebelapper på slowing down. Kleb små stoppetegn på kjøleskapet, kaffemaskinen og andre forutbestemte steder. Hjelp deg selv til ikke å straks gi etter for dine impulser og legg inn en liten pause.

Slow down your environment

Vårt privatliv

Det som blir til overs etter å ha trukket fra arbeidstiden vår, regner vi til vårt private område. Mange mennesker deler disse to områdene strengt, som om det handler om to forskjellige verdener. To verdener med forskjellige regler, verdier og hastigheter.

Vårt privatliv er tradisjonelt et tilbaketrekningssted, der det snarere er ”lov” med slowing down. I vårt kjære hjem kan vi være slik vi virkelig er. I vår private helg kan vi slappe av og komme til ro. Delingen mellom privat- og yrkesmennesket er meget smertelig. Hver kunstig deling truer enheten i livet vårt og dermed vår integritet. Hvorfor skal det i det yrkesmessige gjelde andre målestokker enn i det private? Blir vi etter kontortid en annen?

Delingen mellom privat og yrkesmessig område er en illusjon. Vi overfører alltid det private til det yrkesmessige og det yrkesmessige over til det private. Og jo mer et akselererende yrkesliv vinner overvekt, desto mer influeres vårt privatliv av forretningsmessige idéer. Vi begynner å styre vårt privatliv, definerer private prosjekter for å gjøre en privat karriere. I ekstreme tilfeller forsøker vi å styre våre barn. I hvilken målestokk rager allerede i dag yrket ditt over privatlivet ditt?

I hver av oss eksisterer savnet etter vårt livs enhet. Slowing down hjelper til med forsoningen mellom det yrkesmessige og private.

En forsoning som tillater oss å være yrkesmessig aktiv og være tilstede for vår familie og engasjere oss for andre og stimulere vår personlige utvikling. Men da må vi slå inn på en ny retning i vårt privatliv, som jeg ønsker å skissere i det følgende.

Den lille- eller alenehusholdningen er den dominerende livsformen i vår tid. Men livet som enkeltkjemper eller liten familie har ikke kun betydelige ulemper av (tids-)økonomisk sikt. Et slikt liv er dyrt, forbruker unødvendig mye ressurser og enormt mye psykisk energi for å opprettholdes. Spesielt i byer kan det i stadig mindre grad bli grepet tilbake på et voksende, lokalt relasjonsnett. Mange naboer kjenner kun kortvarig hverandre. Foreldre og barn lever i forskjellige byer. Dette gjør livet mer anstrengende og dyrt. Nettopp aleneforeldre opplever denne situasjonen dramatisk. Deres hverdag kan bli til et hinderløp mellom jobb, ærender, barnehave og sandkassa. Istedenfor å dele oppgaver må man i en liten husholdning gjøre alt selv eller kjøpe inn tjenestene: Skatterådgivning, babysitting, reparasjoner, matlagning og innkjøp etc. Hvem har bevisst besluttet seg for å gå gjennom livet med så lite hjelp? Er denne livsformen så utbredt fordi vi ikke kjenner noe annet?

En voksende minoritet begynner å ta avskjed fra private små husholdningslivsmodeller både i det indre og det ytre. Ubemerket foregår i Europa i stor grad en etableringsbølge av en annen art. I de siste seks månedene har fire venner av meg, uavhengig av hverandre, informert meg, om at de har konkrete planer med å starte et fellesskap. De har snust på forskjellige felleskap og våger nå spranget.  Disse etablererne er ingen naive tåper, men har sett gjennom personlige erfaringer, at fellesskapet tilbyr utviklingsfrihetsrom og hjelp som ikke er å finne i små husholdninger. Livlighet, skjønnhet og frihet, men også utfordringen i et slikt liv ønsker de ikke å savne noe mer og endrer derfor radikalt sitt private område.

Forestill deg for et øyeblikk, at du kan leve sammen med dine ti nærmeste venner og deres familie. I et stort kompleks på landet eller på grensen til byen. Dere klarte å forbinde talentene deres, ressursene og kreftene. Dere ble enige om prinsippene for konfliktløsninger og mye mer. Mener du, at du ut ifra denne energien kan skape noe som vil stimulere utviklingen og samtidig garanterer en passende finansiell balanse? Hvis alle tar fullt del? Hva føler du når du utmaler dette scenariet?

Vår streben etter ”mer!” er hovedårsaken til vår private fattigdom på tid. Reduserer vi våre krav til konsum, aktivitetsgrad og personlig betydning, da vinner vi massivt frihetsrom til andre områder av livet vårt. Sammenhengen mellom våre utilfredsstilte ønsker etter ”mer!” og vår tidsfattigdom kan slett ikke bli gjentatt og betont ofte nok. Høye løpende kostnader setter oss under (tids-)press. Jo mer vi (for-)bruker, desto mer må vi arbeide. Istedenfor å spørre, hvor mye vi kan tjene, bør vi spørre oss selv, hvor lite trenger vi. Ro og sindighet øker når vi kan styre vår trang etter mer.

Vår private omverden er dessuten blitt unødvendig kompleks og forbruker enormt mye tid og energi for å opprettholdes. Forenkling og slowing down går hånd i hånd. Kast ballast over bord! Bøker som du i løpet av de siste årene ikke har lest. Klær som du ikke har båret noe mer. Gaver som du ikke trenger eller kan bruke mer. For enhver gjenstand som du gjør til del av livet ditt, må du bruke tid og energi på til å pleie, gjøre rent, tørke støv eller å forsikre.

Kanskje bor du i en for stor bolig eller hus som du ikke føler deg vell i. Jeg kjenner mennesker som holdes i trav hele sommeren på grunn av haven sin; eller som overtatt en arv som nå holder de beskjeftiget. Våre eiendeler kan bli til last. Vær så vennlig å identifiser det som har komplisert livet ditt for mye. Når vi slipper løs det unødvendige, vinner vi klarhet. Rommene blir større og vår termin-kalender tommere. Den neste flyttingen kan være en god anledning til helhjertet å slippe løs og skaffe plass til det vesentlige.

Vi kan også starte i privat omgang med penger. Spør deg selv hvor mye energi og tid du skal bruke på å optimalisere dine finansielle disposisjoner. Tempoet og uroen på børsene kan lett infisere oss. Jakten etter størst mulig gevinst er en hovedgrunn til akselerasjonen i vår verden. Vil du spille med i dette spillet? Spør deg selv om etter hvilke kriterier du investerer pengene dine. Er du tålmodig? Finansierer du prosjekter som du virkelig brenner for? Slowing down betyr, å observere nøyaktig hvilke konsekvenser våre investeringer har. Hvis vi ved investeringene blir i kontakt med hjertet vårt, kan det falle oss lett å gi avkall på en gevinst i forhold til et mer verdifullt initiativ.

Vi kan dessuten utforme vårt fysiske hjem annerledes og skape mer rom for avspenning og ro. I hvilken atmosfære trår du inn i når du åpner boligdøren din? Møtes du av det som ikke er gjort? Uleste bøker, ubesvarte brev, planter som ikke er vannet? Eller er hjemmet ditt et sted som tjener avspenningen din?

Vær så vennlig å reflekter over hvordan du kan skaffe deg et beskyttet hvilerom. Et rom eller et utskilt hjørne, der ingen kan eller får lov til å forstyrre deg. Dette stedet gir slowing down en fast plass og et hjem. Kanskje leser du i denne boken regelmessig der? Her kan du også trekke deg tilbake, når du blir ergerlig, mediterer eller helt enkelt ikke vil bli forstyrret. Hvilerommet er et sted for respekt, stillhet, et sted uten forstyrrelser, medier eller prosjektlister. I mange boliger mangler fullstendig en slik tilbaketrekningsmulighet. Den blir dominert av funksjonalitet.  Hvis vi innreder vårt hjem med en livlig, varm og fredfull atmosfære, vil denne hjelpe oss med også å berøre vår indre fred.

Stoppesteder

! … før den neste øvelsen

! … når skuffer, skap eller kjeller renner over

! … når du sier: ”Det er en privat sak.”

1.Start en opprydningsdag, der du rom for rom går igjennom og fjerner overflødige ting. Dann kun tre kategorier: Behold, kast vekk eller gi bort.

2.Innred i hjemmet ditt et hvilerom. Avgrens dette så godt som mulig fra soveværelset. Fastlegg regler for omgangen med dette rommet, som blir respektert av alle medlemmene i husholdningen.

3.Også hjemme kan vi minnes med små klebelapper på slowing down. Kleb små stoppetegn på kjøleskapet, kaffemaskinen og andre forutbestemte steder. Hjelp deg selv til ikke å straks gi etter for dine impulser og legg inn en liten pause.

Slow down your environment

Vårt privatliv

Det som blir til overs etter å ha trukket fra arbeidstiden vår, regner vi til vårt private område. Mange mennesker deler disse to områdene strengt, som om det handler om to forskjellige verdener. To verdener med forskjellige regler, verdier og hastigheter.

Vårt privatliv er tradisjonelt et tilbaketrekningssted, der det snarere er ”lov” med slowing down. I vårt kjære hjem kan vi være slik vi virkelig er. I vår private helg kan vi slappe av og komme til ro. Delingen mellom privat- og yrkesmennesket er meget smertelig. Hver kunstig deling truer enheten i livet vårt og dermed vår integritet. Hvorfor skal det i det yrkesmessige gjelde andre målestokker enn i det private? Blir vi etter kontortid en annen?

Delingen mellom privat og yrkesmessig område er en illusjon. Vi overfører alltid det private til det yrkesmessige og det yrkesmessige over til det private. Og jo mer et akselererende yrkesliv vinner overvekt, desto mer influeres vårt privatliv av forretningsmessige idéer. Vi begynner å styre vårt privatliv, definerer private prosjekter for å gjøre en privat karriere. I ekstreme tilfeller forsøker vi å styre våre barn. I hvilken målestokk rager allerede i dag yrket ditt over privatlivet ditt?

I hver av oss eksisterer savnet etter vårt livs enhet. Slowing down hjelper til med forsoningen mellom det yrkesmessige og private.

En forsoning som tillater oss å være yrkesmessig aktiv og være tilstede for vår familie og engasjere oss for andre og stimulere vår personlige utvikling. Men da må vi slå inn på en ny retning i vårt privatliv, som jeg ønsker å skissere i det følgende.

Den lille- eller alenehusholdningen er den dominerende livsformen i vår tid. Men livet som enkeltkjemper eller liten familie har ikke kun betydelige ulemper av (tids-)økonomisk sikt. Et slikt liv er dyrt, forbruker unødvendig mye ressurser og enormt mye psykisk energi for å opprettholdes. Spesielt i byer kan det i stadig mindre grad bli grepet tilbake på et voksende, lokalt relasjonsnett. Mange naboer kjenner kun kortvarig hverandre. Foreldre og barn lever i forskjellige byer. Dette gjør livet mer anstrengende og dyrt. Nettopp aleneforeldre opplever denne situasjonen dramatisk. Deres hverdag kan bli til et hinderløp mellom jobb, ærender, barnehave og sandkassa. Istedenfor å dele oppgaver må man i en liten husholdning gjøre alt selv eller kjøpe inn tjenestene: Skatterådgivning, babysitting, reparasjoner, matlagning og innkjøp etc. Hvem har bevisst besluttet seg for å gå gjennom livet med så lite hjelp? Er denne livsformen så utbredt fordi vi ikke kjenner noe annet?

En voksende minoritet begynner å ta avskjed fra private små husholdningslivsmodeller både i det indre og det ytre. Ubemerket foregår i Europa i stor grad en etableringsbølge av en annen art. I de siste seks månedene har fire venner av meg, uavhengig av hverandre, informert meg, om at de har konkrete planer med å starte et fellesskap. De har snust på forskjellige felleskap og våger nå spranget.  Disse etablererne er ingen naive tåper, men har sett gjennom personlige erfaringer, at fellesskapet tilbyr utviklingsfrihetsrom og hjelp som ikke er å finne i små husholdninger. Livlighet, skjønnhet og frihet, men også utfordringen i et slikt liv ønsker de ikke å savne noe mer og endrer derfor radikalt sitt private område.

Forestill deg for et øyeblikk, at du kan leve sammen med dine ti nærmeste venner og deres familie. I et stort kompleks på landet eller på grensen til byen. Dere klarte å forbinde talentene deres, ressursene og kreftene. Dere ble enige om prinsippene for konfliktløsninger og mye mer. Mener du, at du ut ifra denne energien kan skape noe som vil stimulere utviklingen og samtidig garanterer en passende finansiell balanse? Hvis alle tar fullt del? Hva føler du når du utmaler dette scenariet?

Vår streben etter ”mer!” er hovedårsaken til vår private fattigdom på tid. Reduserer vi våre krav til konsum, aktivitetsgrad og personlig betydning, da vinner vi massivt frihetsrom til andre områder av livet vårt. Sammenhengen mellom våre utilfredsstilte ønsker etter ”mer!” og vår tidsfattigdom kan slett ikke bli gjentatt og betont ofte nok. Høye løpende kostnader setter oss under (tids-)press. Jo mer vi (for-)bruker, desto mer må vi arbeide. Istedenfor å spørre, hvor mye vi kan tjene, bør vi spørre oss selv, hvor lite trenger vi. Ro og sindighet øker når vi kan styre vår trang etter mer.

Vår private omverden er dessuten blitt unødvendig kompleks og forbruker enormt mye tid og energi for å opprettholdes. Forenkling og slowing down går hånd i hånd. Kast ballast over bord! Bøker som du i løpet av de siste årene ikke har lest. Klær som du ikke har båret noe mer. Gaver som du ikke trenger eller kan bruke mer. For enhver gjenstand som du gjør til del av livet ditt, må du bruke tid og energi på til å pleie, gjøre rent, tørke støv eller å forsikre.

Kanskje bor du i en for stor bolig eller hus som du ikke føler deg vell i. Jeg kjenner mennesker som holdes i trav hele sommeren på grunn av haven sin; eller som overtatt en arv som nå holder de beskjeftiget. Våre eiendeler kan bli til last. Vær så vennlig å identifiser det som har komplisert livet ditt for mye. Når vi slipper løs det unødvendige, vinner vi klarhet. Rommene blir større og vår termin-kalender tommere. Den neste flyttingen kan være en god anledning til helhjertet å slippe løs og skaffe plass til det vesentlige.

Vi kan også starte i privat omgang med penger. Spør deg selv hvor mye energi og tid du skal bruke på å optimalisere dine finansielle disposisjoner. Tempoet og uroen på børsene kan lett infisere oss. Jakten etter størst mulig gevinst er en hovedgrunn til akselerasjonen i vår verden. Vil du spille med i dette spillet? Spør deg selv om etter hvilke kriterier du investerer pengene dine. Er du tålmodig? Finansierer du prosjekter som du virkelig brenner for? Slowing down betyr, å observere nøyaktig hvilke konsekvenser våre investeringer har. Hvis vi ved investeringene blir i kontakt med hjertet vårt, kan det falle oss lett å gi avkall på en gevinst i forhold til et mer verdifullt initiativ.

Vi kan dessuten utforme vårt fysiske hjem annerledes og skape mer rom for avspenning og ro. I hvilken atmosfære trår du inn i når du åpner boligdøren din? Møtes du av det som ikke er gjort? Uleste bøker, ubesvarte brev, planter som ikke er vannet? Eller er hjemmet ditt et sted som tjener avspenningen din?

Vær så vennlig å reflekter over hvordan du kan skaffe deg et beskyttet hvilerom. Et rom eller et utskilt hjørne, der ingen kan eller får lov til å forstyrre deg. Dette stedet gir slowing down en fast plass og et hjem. Kanskje leser du i denne boken regelmessig der? Her kan du også trekke deg tilbake, når du blir ergerlig, mediterer eller helt enkelt ikke vil bli forstyrret. Hvilerommet er et sted for respekt, stillhet, et sted uten forstyrrelser, medier eller prosjektlister. I mange boliger mangler fullstendig en slik tilbaketrekningsmulighet. Den blir dominert av funksjonalitet.  Hvis vi innreder vårt hjem med en livlig, varm og fredfull atmosfære, vil denne hjelpe oss med også å berøre vår indre fred.

Stoppesteder

! … før den neste øvelsen

! … når skuffer, skap eller kjeller renner over

! … når du sier: ”Det er en privat sak.”

1.Start en opprydningsdag, der du rom for rom går igjennom og fjerner overflødige ting. Dann kun tre kategorier: Behold, kast vekk eller gi bort.

2.Innred i hjemmet ditt et hvilerom. Avgrens dette så godt som mulig fra soveværelset. Fastlegg regler for omgangen med dette rommet, som blir respektert av alle medlemmene i husholdningen.

3.Også hjemme kan vi minnes med små klebelapper på slowing down. Kleb små stoppetegn på kjøleskapet, kaffemaskinen og andre forutbestemte steder. Hjelp deg selv til ikke å straks gi etter for dine impulser og legg inn en liten pause.

Slow down your environment

Vårt privatliv

Det som blir til overs etter å ha trukket fra arbeidstiden vår, regner vi til vårt private område. Mange mennesker deler disse to områdene strengt, som om det handler om to forskjellige verdener. To verdener med forskjellige regler, verdier og hastigheter.

Vårt privatliv er tradisjonelt et tilbaketrekningssted, der det snarere er ”lov” med slowing down. I vårt kjære hjem kan vi være slik vi virkelig er. I vår private helg kan vi slappe av og komme til ro. Delingen mellom privat- og yrkesmennesket er meget smertelig. Hver kunstig deling truer enheten i livet vårt og dermed vår integritet. Hvorfor skal det i det yrkesmessige gjelde andre målestokker enn i det private? Blir vi etter kontortid en annen?

Delingen mellom privat og yrkesmessig område er en illusjon. Vi overfører alltid det private til det yrkesmessige og det yrkesmessige over til det private. Og jo mer et akselererende yrkesliv vinner overvekt, desto mer influeres vårt privatliv av forretningsmessige idéer. Vi begynner å styre vårt privatliv, definerer private prosjekter for å gjøre en privat karriere. I ekstreme tilfeller forsøker vi å styre våre barn. I hvilken målestokk rager allerede i dag yrket ditt over privatlivet ditt?

I hver av oss eksisterer savnet etter vårt livs enhet. Slowing down hjelper til med forsoningen mellom det yrkesmessige og private.

En forsoning som tillater oss å være yrkesmessig aktiv og være tilstede for vår familie og engasjere oss for andre og stimulere vår personlige utvikling. Men da må vi slå inn på en ny retning i vårt privatliv, som jeg ønsker å skissere i det følgende.

Den lille- eller alenehusholdningen er den dominerende livsformen i vår tid. Men livet som enkeltkjemper eller liten familie har ikke kun betydelige ulemper av (tids-)økonomisk sikt. Et slikt liv er dyrt, forbruker unødvendig mye ressurser og enormt mye psykisk energi for å opprettholdes. Spesielt i byer kan det i stadig mindre grad bli grepet tilbake på et voksende, lokalt relasjonsnett. Mange naboer kjenner kun kortvarig hverandre. Foreldre og barn lever i forskjellige byer. Dette gjør livet mer anstrengende og dyrt. Nettopp aleneforeldre opplever denne situasjonen dramatisk. Deres hverdag kan bli til et hinderløp mellom jobb, ærender, barnehave og sandkassa. Istedenfor å dele oppgaver må man i en liten husholdning gjøre alt selv eller kjøpe inn tjenestene: Skatterådgivning, babysitting, reparasjoner, matlagning og innkjøp etc. Hvem har bevisst besluttet seg for å gå gjennom livet med så lite hjelp? Er denne livsformen så utbredt fordi vi ikke kjenner noe annet?

En voksende minoritet begynner å ta avskjed fra private små husholdningslivsmodeller både i det indre og det ytre. Ubemerket foregår i Europa i stor grad en etableringsbølge av en annen art. I de siste seks månedene har fire venner av meg, uavhengig av hverandre, informert meg, om at de har konkrete planer med å starte et fellesskap. De har snust på forskjellige felleskap og våger nå spranget.  Disse etablererne er ingen naive tåper, men har sett gjennom personlige erfaringer, at fellesskapet tilbyr utviklingsfrihetsrom og hjelp som ikke er å finne i små husholdninger. Livlighet, skjønnhet og frihet, men også utfordringen i et slikt liv ønsker de ikke å savne noe mer og endrer derfor radikalt sitt private område.

Forestill deg for et øyeblikk, at du kan leve sammen med dine ti nærmeste venner og deres familie. I et stort kompleks på landet eller på grensen til byen. Dere klarte å forbinde talentene deres, ressursene og kreftene. Dere ble enige om prinsippene for konfliktløsninger og mye mer. Mener du, at du ut ifra denne energien kan skape noe som vil stimulere utviklingen og samtidig garanterer en passende finansiell balanse? Hvis alle tar fullt del? Hva føler du når du utmaler dette scenariet?

Vår streben etter ”mer!” er hovedårsaken til vår private fattigdom på tid. Reduserer vi våre krav til konsum, aktivitetsgrad og personlig betydning, da vinner vi massivt frihetsrom til andre områder av livet vårt. Sammenhengen mellom våre utilfredsstilte ønsker etter ”mer!” og vår tidsfattigdom kan slett ikke bli gjentatt og betont ofte nok. Høye løpende kostnader setter oss under (tids-)press. Jo mer vi (for-)bruker, desto mer må vi arbeide. Istedenfor å spørre, hvor mye vi kan tjene, bør vi spørre oss selv, hvor lite trenger vi. Ro og sindighet øker når vi kan styre vår trang etter mer.

Vår private omverden er dessuten blitt unødvendig kompleks og forbruker enormt mye tid og energi for å opprettholdes. Forenkling og slowing down går hånd i hånd. Kast ballast over bord! Bøker som du i løpet av de siste årene ikke har lest. Klær som du ikke har båret noe mer. Gaver som du ikke trenger eller kan bruke mer. For enhver gjenstand som du gjør til del av livet ditt, må du bruke tid og energi på til å pleie, gjøre rent, tørke støv eller å forsikre.

Kanskje bor du i en for stor bolig eller hus som du ikke føler deg vell i. Jeg kjenner mennesker som holdes i trav hele sommeren på grunn av haven sin; eller som overtatt en arv som nå holder de beskjeftiget. Våre eiendeler kan bli til last. Vær så vennlig å identifiser det som har komplisert livet ditt for mye. Når vi slipper løs det unødvendige, vinner vi klarhet. Rommene blir større og vår termin-kalender tommere. Den neste flyttingen kan være en god anledning til helhjertet å slippe løs og skaffe plass til det vesentlige.

Vi kan også starte i privat omgang med penger. Spør deg selv hvor mye energi og tid du skal bruke på å optimalisere dine finansielle disposisjoner. Tempoet og uroen på børsene kan lett infisere oss. Jakten etter størst mulig gevinst er en hovedgrunn til akselerasjonen i vår verden. Vil du spille med i dette spillet? Spør deg selv om etter hvilke kriterier du investerer pengene dine. Er du tålmodig? Finansierer du prosjekter som du virkelig brenner for? Slowing down betyr, å observere nøyaktig hvilke konsekvenser våre investeringer har. Hvis vi ved investeringene blir i kontakt med hjertet vårt, kan det falle oss lett å gi avkall på en gevinst i forhold til et mer verdifullt initiativ.

Vi kan dessuten utforme vårt fysiske hjem annerledes og skape mer rom for avspenning og ro. I hvilken atmosfære trår du inn i når du åpner boligdøren din? Møtes du av det som ikke er gjort? Uleste bøker, ubesvarte brev, planter som ikke er vannet? Eller er hjemmet ditt et sted som tjener avspenningen din?

Vær så vennlig å reflekter over hvordan du kan skaffe deg et beskyttet hvilerom. Et rom eller et utskilt hjørne, der ingen kan eller får lov til å forstyrre deg. Dette stedet gir slowing down en fast plass og et hjem. Kanskje leser du i denne boken regelmessig der? Her kan du også trekke deg tilbake, når du blir ergerlig, mediterer eller helt enkelt ikke vil bli forstyrret. Hvilerommet er et sted for respekt, stillhet, et sted uten forstyrrelser, medier eller prosjektlister. I mange boliger mangler fullstendig en slik tilbaketrekningsmulighet. Den blir dominert av funksjonalitet.  Hvis vi innreder vårt hjem med en livlig, varm og fredfull atmosfære, vil denne hjelpe oss med også å berøre vår indre fred.

Stoppesteder

! … før den neste øvelsen

! … når skuffer, skap eller kjeller renner over

! … når du sier: ”Det er en privat sak.”

1.Start en opprydningsdag, der du rom for rom går igjennom og fjerner overflødige ting. Dann kun tre kategorier: Behold, kast vekk eller gi bort.

2.Innred i hjemmet ditt et hvilerom. Avgrens dette så godt som mulig fra soveværelset. Fastlegg regler for omgangen med dette rommet, som blir respektert av alle medlemmene i husholdningen.

3.Også hjemme kan vi minnes med små klebelapper på slowing down. Kleb små stoppetegn på kjøleskapet, kaffemaskinen og andre forutbestemte steder. Hjelp deg selv til ikke å straks gi etter for dine impulser og legg inn en liten pause.

Slow down your environment

Vårt arbeid

På nesten alle arbeidsområder har kontinuerlig presset økt i de siste årene. Større bedrifter har gjennom omfattende reorganiseringer fortettet og akselerert sine arbeidsprosesser. Staten er i ferd med å innby til konkurransekamp i sine etater og bygger ned personal. Og de som alltid har hatt mye å gjøre og av mange har vært nevnt som prestasjonseliten, har måttet venne seg til seksti- til åtti-timers-uker de siste årene.

Hovedpådriverne til denne utviklingen er de internasjonale finansmarkedene og investorenes gevinstforventninger. Konsulentfirmaene og investorer utvikler stadig vekk nye metoder for å gjøre bedrifter enda raskere, mer rentable og effisienter. Også denne eliten står ovenfor angsten. Følgende historie opplevde de jeg i et konsulentfirma som gjelder som en av hovedpådriverne til effisiens og akselerering i økonomien.

Det var på en trening for yngre juniorkonsulenter. Vi fikk i oppgave, å improvisere en sketsj under høyt tidspress, som konkluderte med våre erfaringer med de første fem konsulentukene.. En sketsj vil jeg aldri glemme. Fem unge konsulenter bygget ut ifra fem stoler en robåt. Knapt hadde de satt seg, før styrmannen begynte å presse de. ”Raskere!- Raskere! – Raskere!” skrek han, kontinuerlig i raskere tempo. Konsulentene rodde med full kraft. Så la de til og svermet ut. Publikumet ble målt og veiet på armer og bein. Så ble det telt. Hver tredje måtte gå – sagt opp! Plutselig kom et forskrekket rop fra styrmannen:” Vi er på galt sted! Tilbake til båten! Raskere! 180 grader! Vend! Og raskere! Raskere! Raskere!” Panikk lå i lufta. Det gikk om å overleve. Ikke bare for konsulentene i robåten.

 Om inne eller ute, disse skrikene om ”raskere! raskere! er pådrivere for flere og flere mennesker i arbeidet. Arbeidstempoet og kravene, samme om det gjelder teaterregissører, politikere, leger, entreprenører eller vitenskapsfolk er blitt dødelige. Angsten florerer. Den som ikke henger med, står utenfor. Og presset som lederne er utsatt for, blir gitt videre på alle nivåer. Delvis ned til nattvakten. Tidspressbølgene beveger seg langs verdikjeden. Ordet ”deadline” (siste frist) kjenner nesten alle i mellomtiden.

Hva kan vi gjøre, hvis vi under slike rammebetingelser ønsker å dyrke slowing down? For de av oss som står fullt og helt i karriereløpet og arbeider sine seksti til åtti timer i uken, lyder svaret: STOPP! I fullt løp kan ingen oppnå radikale forandringer. Presset fra omverdenen vår er for høyt. En STOPP! kan her være en sabbatical eller et friår. For stats- og kommuneansatte kan en permittering eller ubetalt ferie være en mulighet. Men STOPP!  kan også være en besluttsom oppsigelse uten en påfølgende jobb. Slik går vi inn i en fase med åpen nyorientering som vil bringe oss i berøring med alle engstelser som driver livet vårt. Uten jobb ser vi livet vårt i opplysende klarhet og nakenhet. Og vi har tid. Tid vi kan benytte, og tid som vi ikke bør benytte. Vi vinner rom igjen til de viktigste spørsmålene i livet vårt og vår familie. Og vi kan langsomt skaffe oss klarhet over hvordan og hva vi i fremtiden vil arbeide med. Hvordan vi kan forbinde våre evner og idealer med hverandre.

Vi kan også begynne med forandringen innen vårt arbeidsområde. Når vi øver inn slowing down, dyrker vi kvaliteten som hver organisasjon ønsker hos sine medarbeidere. Vi kultiverer konsentrasjon, oppmerksomhet, kreativitet og sindighet. Vi mestrer lettere stress situasjoner og kriser. Vi blir mer uavhengige og klarere i våre vurderinger. Vi forbedrer vår kommunikasjonsevne. Alt sammen kvaliteter som i meget stor grad bli lett etter i dag. Men personlig vil vårt ubehag på arbeidsplassen stige med økt bevissthet. En av mine venner arbeidet lenge i reklamebransjen. Han rapporterte om sine erfaringer med slowing down:

Min resept på suksess besto i hektiske situasjoner å gjøre alt ekstremt langsomt. Mens emosjonene i om-verdenen min stadig vekk kokte mer og mer og kollegaene mine stadig snakket raskere, bremset jeg bevisst ned alle aktivitetene til kroppen og sinnet mitt. Mine håndbevegelser ble langsommere, stemmen min dypere. Når jeg i slike møter tok et stykke papir fra bordet, gjorde jeg det i et ekstremt langsomt tempo. Dette hadde en subtil-beroligende virkning på omverdenen min. Stormen la seg. Så begynte jeg å snakke og man lyttet oppmerksom til meg. Det var vidunderlig ikke å bli revet med av den generelle uroen. Men det var fruktbart å måtte arbeide i en slik verden.

Slowing down gjør oss mer effektive og raskere. Samtidig føler vi stadig vekk mindre lyst til å bevege oss i akselererende omgivelser. Overfladisk profe-sjonalitet begynner å gjøre vondt. Vi ønsker oss autentisk kontakt. Vi ser klarere hvordan talentene våre blir instrumentalisert.  Vi stiller spørsmål om hensikten. Slowing down kan vekke lyst i oss og vekke anstrengelsen etter en annen form på arbeidet. Slowing down vil sannsynligvis på mellomlang og lang sikt lede oss til nye arbeids-områder, aktivitetsområder og kooperasjoner med andre partnere.

Men også på arbeidsplassen vår kan vi gjøre en mengde for å skape bedre omgivelser for slowing down. Her et par inspirasjoner:

• Få hjelp av din PC. Besørg eller programmer en skjermbeskytter, som stadig vekk minner deg på slowing down.

• Benytt telefonsamtaler til å stoppe opp. Legg ned gjenstander og pust bevisst. Gå først til telefonen etter at det har ringt to eller tre ganger. Smil til den som ringer før du svarer.

• Gå med bevisste, våkne skritt til toalettet eller til nabokontoret.

• Foreslå for deg selv og dine kollegaer et rom til å roe ned, der det ikke er lov til å snakke.

• Velg i økt grad prosjekter etter prosjektlederes arbeidskultur.  Forsøk å skap et nettverk med mennesker som ønsker å gå mer sindig gjennom livet.

• Si ikke straks ”ja” til viktige begivenheter, men sov på det en natt.

• Start et initiativ i kretsen av kollegaer med spørsmålet: ”Hvordan kan vi sammen arbeide mer avslappet og med mindre stress?”

• I stadig flere bedrifter eksisterer meditasjons grupper.  Spør etter om noe slikt finnes også hos deg.

Det kan være frustrerende når vi ikke finner noe resonans på våre slowing-down-impulser. På sikt trenger vi hjelp til å utvikle oss videre.  Søk en alliert og øv i felleskap! Utilfredsstillende eller stresset arbeid setter sitt stempel på hele livet vårt. Tillat ikke at arbeidsplassen din på sikt blir til et sted der du blir stresset, trøtt eller utmattet.

Stoppesteder

! … når du klokken 21 fremdeles er på kontoret

! … før du aksepterer en forfremmelse

! … når du drømmer om å si opp

1. Hvordan vil du beskrive tempoet i dine arbeidsomgivelser? Vær så vennlig å skriv opp, hvilke mennesker, prosjekter eller systemer som heller krever speed up og hvilke heller slow down.  Hvordan kan du sterkere forbinde deg med slow-down-siden?

2. Støtt opp ved hjelp av diskrete klebemerker, der du kan se ”slow down” eller en annet stopp-symbol i løpet av arbeidsdagens små pauser.  Utvalgte steder for slike klistremerker er mobil-telefonen, tidsplanleggeren, lommeboken, arm-båndsuret eller dørhåndtaket til kontoret ditt.

3. Be inn dine nærmeste venner.  Bruk kvelden til temaet: ”Hva kan jeg gjøre for å bringe avspenning og ro inn i arbeidsdagen min.

Slow down your environment

Vårt arbeid

På nesten alle arbeidsområder har kontinuerlig presset økt i de siste årene. Større bedrifter har gjennom omfattende reorganiseringer fortettet og akselerert sine arbeidsprosesser. Staten er i ferd med å innby til konkurransekamp i sine etater og bygger ned personal. Og de som alltid har hatt mye å gjøre og av mange har vært nevnt som prestasjonseliten, har måttet venne seg til seksti- til åtti-timers-uker de siste årene.

Hovedpådriverne til denne utviklingen er de internasjonale finansmarkedene og investorenes gevinstforventninger. Konsulentfirmaene og investorer utvikler stadig vekk nye metoder for å gjøre bedrifter enda raskere, mer rentable og effisienter. Også denne eliten står ovenfor angsten. Følgende historie opplevde de jeg i et konsulentfirma som gjelder som en av hovedpådriverne til effisiens og akselerering i økonomien.

Det var på en trening for yngre juniorkonsulenter. Vi fikk i oppgave, å improvisere en sketsj under høyt tidspress, som konkluderte med våre erfaringer med de første fem konsulentukene.. En sketsj vil jeg aldri glemme. Fem unge konsulenter bygget ut ifra fem stoler en robåt. Knapt hadde de satt seg, før styrmannen begynte å presse de. ”Raskere!- Raskere! – Raskere!” skrek han, kontinuerlig i raskere tempo. Konsulentene rodde med full kraft. Så la de til og svermet ut. Publikumet ble målt og veiet på armer og bein. Så ble det telt. Hver tredje måtte gå – sagt opp! Plutselig kom et forskrekket rop fra styrmannen:” Vi er på galt sted! Tilbake til båten! Raskere! 180 grader! Vend! Og raskere! Raskere! Raskere!” Panikk lå i lufta. Det gikk om å overleve. Ikke bare for konsulentene i robåten.

 Om inne eller ute, disse skrikene om ”raskere! raskere! er pådrivere for flere og flere mennesker i arbeidet. Arbeidstempoet og kravene, samme om det gjelder teaterregissører, politikere, leger, entreprenører eller vitenskapsfolk er blitt dødelige. Angsten florerer. Den som ikke henger med, står utenfor. Og presset som lederne er utsatt for, blir gitt videre på alle nivåer. Delvis ned til nattvakten. Tidspressbølgene beveger seg langs verdikjeden. Ordet ”deadline” (siste frist) kjenner nesten alle i mellomtiden.

Hva kan vi gjøre, hvis vi under slike rammebetingelser ønsker å dyrke slowing down? For de av oss som står fullt og helt i karriereløpet og arbeider sine seksti til åtti timer i uken, lyder svaret: STOPP! I fullt løp kan ingen oppnå radikale forandringer. Presset fra omverdenen vår er for høyt. En STOPP! kan her være en sabbatical eller et friår. For stats- og kommuneansatte kan en permittering eller ubetalt ferie være en mulighet. Men STOPP!  kan også være en besluttsom oppsigelse uten en påfølgende jobb. Slik går vi inn i en fase med åpen nyorientering som vil bringe oss i berøring med alle engstelser som driver livet vårt. Uten jobb ser vi livet vårt i opplysende klarhet og nakenhet. Og vi har tid. Tid vi kan benytte, og tid som vi ikke bør benytte. Vi vinner rom igjen til de viktigste spørsmålene i livet vårt og vår familie. Og vi kan langsomt skaffe oss klarhet over hvordan og hva vi i fremtiden vil arbeide med. Hvordan vi kan forbinde våre evner og idealer med hverandre.

Vi kan også begynne med forandringen innen vårt arbeidsområde. Når vi øver inn slowing down, dyrker vi kvaliteten som hver organisasjon ønsker hos sine medarbeidere. Vi kultiverer konsentrasjon, oppmerksomhet, kreativitet og sindighet. Vi mestrer lettere stress situasjoner og kriser. Vi blir mer uavhengige og klarere i våre vurderinger. Vi forbedrer vår kommunikasjonsevne. Alt sammen kvaliteter som i meget stor grad bli lett etter i dag. Men personlig vil vårt ubehag på arbeidsplassen stige med økt bevissthet. En av mine venner arbeidet lenge i reklamebransjen. Han rapporterte om sine erfaringer med slowing down:

Min resept på suksess besto i hektiske situasjoner å gjøre alt ekstremt langsomt. Mens emosjonene i om-verdenen min stadig vekk kokte mer og mer og kollegaene mine stadig snakket raskere, bremset jeg bevisst ned alle aktivitetene til kroppen og sinnet mitt. Mine håndbevegelser ble langsommere, stemmen min dypere. Når jeg i slike møter tok et stykke papir fra bordet, gjorde jeg det i et ekstremt langsomt tempo. Dette hadde en subtil-beroligende virkning på omverdenen min. Stormen la seg. Så begynte jeg å snakke og man lyttet oppmerksom til meg. Det var vidunderlig ikke å bli revet med av den generelle uroen. Men det var fruktbart å måtte arbeide i en slik verden.

Slowing down gjør oss mer effektive og raskere. Samtidig føler vi stadig vekk mindre lyst til å bevege oss i akselererende omgivelser. Overfladisk profe-sjonalitet begynner å gjøre vondt. Vi ønsker oss autentisk kontakt. Vi ser klarere hvordan talentene våre blir instrumentalisert.  Vi stiller spørsmål om hensikten. Slowing down kan vekke lyst i oss og vekke anstrengelsen etter en annen form på arbeidet. Slowing down vil sannsynligvis på mellomlang og lang sikt lede oss til nye arbeids-områder, aktivitetsområder og kooperasjoner med andre partnere.

Men også på arbeidsplassen vår kan vi gjøre en mengde for å skape bedre omgivelser for slowing down. Her et par inspirasjoner:

• Få hjelp av din PC. Besørg eller programmer en skjermbeskytter, som stadig vekk minner deg på slowing down.

• Benytt telefonsamtaler til å stoppe opp. Legg ned gjenstander og pust bevisst. Gå først til telefonen etter at det har ringt to eller tre ganger. Smil til den som ringer før du svarer.

• Gå med bevisste, våkne skritt til toalettet eller til nabokontoret.

• Foreslå for deg selv og dine kollegaer et rom til å roe ned, der det ikke er lov til å snakke.

• Velg i økt grad prosjekter etter prosjektlederes arbeidskultur.  Forsøk å skap et nettverk med mennesker som ønsker å gå mer sindig gjennom livet.

• Si ikke straks ”ja” til viktige begivenheter, men sov på det en natt.

• Start et initiativ i kretsen av kollegaer med spørsmålet: ”Hvordan kan vi sammen arbeide mer avslappet og med mindre stress?”

• I stadig flere bedrifter eksisterer meditasjons grupper.  Spør etter om noe slikt finnes også hos deg.

Det kan være frustrerende når vi ikke finner noe resonans på våre slowing-down-impulser. På sikt trenger vi hjelp til å utvikle oss videre.  Søk en alliert og øv i felleskap! Utilfredsstillende eller stresset arbeid setter sitt stempel på hele livet vårt. Tillat ikke at arbeidsplassen din på sikt blir til et sted der du blir stresset, trøtt eller utmattet.

Stoppesteder

! … når du klokken 21 fremdeles er på kontoret

! … før du aksepterer en forfremmelse

! … når du drømmer om å si opp

1. Hvordan vil du beskrive tempoet i dine arbeidsomgivelser? Vær så vennlig å skriv opp, hvilke mennesker, prosjekter eller systemer som heller krever speed up og hvilke heller slow down.  Hvordan kan du sterkere forbinde deg med slow-down-siden?

2. Støtt opp ved hjelp av diskrete klebemerker, der du kan se ”slow down” eller en annet stopp-symbol i løpet av arbeidsdagens små pauser.  Utvalgte steder for slike klistremerker er mobil-telefonen, tidsplanleggeren, lommeboken, arm-båndsuret eller dørhåndtaket til kontoret ditt.

3. Be inn dine nærmeste venner.  Bruk kvelden til temaet: ”Hva kan jeg gjøre for å bringe avspenning og ro inn i arbeidsdagen min.

Slow down your environment

Vårt arbeid

På nesten alle arbeidsområder har kontinuerlig presset økt i de siste årene. Større bedrifter har gjennom omfattende reorganiseringer fortettet og akselerert sine arbeidsprosesser. Staten er i ferd med å innby til konkurransekamp i sine etater og bygger ned personal. Og de som alltid har hatt mye å gjøre og av mange har vært nevnt som prestasjonseliten, har måttet venne seg til seksti- til åtti-timers-uker de siste årene.

Hovedpådriverne til denne utviklingen er de internasjonale finansmarkedene og investorenes gevinstforventninger. Konsulentfirmaene og investorer utvikler stadig vekk nye metoder for å gjøre bedrifter enda raskere, mer rentable og effisienter. Også denne eliten står ovenfor angsten. Følgende historie opplevde de jeg i et konsulentfirma som gjelder som en av hovedpådriverne til effisiens og akselerering i økonomien.

Det var på en trening for yngre juniorkonsulenter. Vi fikk i oppgave, å improvisere en sketsj under høyt tidspress, som konkluderte med våre erfaringer med de første fem konsulentukene.. En sketsj vil jeg aldri glemme. Fem unge konsulenter bygget ut ifra fem stoler en robåt. Knapt hadde de satt seg, før styrmannen begynte å presse de. ”Raskere!- Raskere! – Raskere!” skrek han, kontinuerlig i raskere tempo. Konsulentene rodde med full kraft. Så la de til og svermet ut. Publikumet ble målt og veiet på armer og bein. Så ble det telt. Hver tredje måtte gå – sagt opp! Plutselig kom et forskrekket rop fra styrmannen:” Vi er på galt sted! Tilbake til båten! Raskere! 180 grader! Vend! Og raskere! Raskere! Raskere!” Panikk lå i lufta. Det gikk om å overleve. Ikke bare for konsulentene i robåten.

 Om inne eller ute, disse skrikene om ”raskere! raskere! er pådrivere for flere og flere mennesker i arbeidet. Arbeidstempoet og kravene, samme om det gjelder teaterregissører, politikere, leger, entreprenører eller vitenskapsfolk er blitt dødelige. Angsten florerer. Den som ikke henger med, står utenfor. Og presset som lederne er utsatt for, blir gitt videre på alle nivåer. Delvis ned til nattvakten. Tidspressbølgene beveger seg langs verdikjeden. Ordet ”deadline” (siste frist) kjenner nesten alle i mellomtiden.

Hva kan vi gjøre, hvis vi under slike rammebetingelser ønsker å dyrke slowing down? For de av oss som står fullt og helt i karriereløpet og arbeider sine seksti til åtti timer i uken, lyder svaret: STOPP! I fullt løp kan ingen oppnå radikale forandringer. Presset fra omverdenen vår er for høyt. En STOPP! kan her være en sabbatical eller et friår. For stats- og kommuneansatte kan en permittering eller ubetalt ferie være en mulighet. Men STOPP!  kan også være en besluttsom oppsigelse uten en påfølgende jobb. Slik går vi inn i en fase med åpen nyorientering som vil bringe oss i berøring med alle engstelser som driver livet vårt. Uten jobb ser vi livet vårt i opplysende klarhet og nakenhet. Og vi har tid. Tid vi kan benytte, og tid som vi ikke bør benytte. Vi vinner rom igjen til de viktigste spørsmålene i livet vårt og vår familie. Og vi kan langsomt skaffe oss klarhet over hvordan og hva vi i fremtiden vil arbeide med. Hvordan vi kan forbinde våre evner og idealer med hverandre.

Vi kan også begynne med forandringen innen vårt arbeidsområde. Når vi øver inn slowing down, dyrker vi kvaliteten som hver organisasjon ønsker hos sine medarbeidere. Vi kultiverer konsentrasjon, oppmerksomhet, kreativitet og sindighet. Vi mestrer lettere stress situasjoner og kriser. Vi blir mer uavhengige og klarere i våre vurderinger. Vi forbedrer vår kommunikasjonsevne. Alt sammen kvaliteter som i meget stor grad bli lett etter i dag. Men personlig vil vårt ubehag på arbeidsplassen stige med økt bevissthet. En av mine venner arbeidet lenge i reklamebransjen. Han rapporterte om sine erfaringer med slowing down:

Min resept på suksess besto i hektiske situasjoner å gjøre alt ekstremt langsomt. Mens emosjonene i om-verdenen min stadig vekk kokte mer og mer og kollegaene mine stadig snakket raskere, bremset jeg bevisst ned alle aktivitetene til kroppen og sinnet mitt. Mine håndbevegelser ble langsommere, stemmen min dypere. Når jeg i slike møter tok et stykke papir fra bordet, gjorde jeg det i et ekstremt langsomt tempo. Dette hadde en subtil-beroligende virkning på omverdenen min. Stormen la seg. Så begynte jeg å snakke og man lyttet oppmerksom til meg. Det var vidunderlig ikke å bli revet med av den generelle uroen. Men det var fruktbart å måtte arbeide i en slik verden.

Slowing down gjør oss mer effektive og raskere. Samtidig føler vi stadig vekk mindre lyst til å bevege oss i akselererende omgivelser. Overfladisk profe-sjonalitet begynner å gjøre vondt. Vi ønsker oss autentisk kontakt. Vi ser klarere hvordan talentene våre blir instrumentalisert.  Vi stiller spørsmål om hensikten. Slowing down kan vekke lyst i oss og vekke anstrengelsen etter en annen form på arbeidet. Slowing down vil sannsynligvis på mellomlang og lang sikt lede oss til nye arbeids-områder, aktivitetsområder og kooperasjoner med andre partnere.

Men også på arbeidsplassen vår kan vi gjøre en mengde for å skape bedre omgivelser for slowing down. Her et par inspirasjoner:

• Få hjelp av din PC. Besørg eller programmer en skjermbeskytter, som stadig vekk minner deg på slowing down.

• Benytt telefonsamtaler til å stoppe opp. Legg ned gjenstander og pust bevisst. Gå først til telefonen etter at det har ringt to eller tre ganger. Smil til den som ringer før du svarer.

• Gå med bevisste, våkne skritt til toalettet eller til nabokontoret.

• Foreslå for deg selv og dine kollegaer et rom til å roe ned, der det ikke er lov til å snakke.

• Velg i økt grad prosjekter etter prosjektlederes arbeidskultur.  Forsøk å skap et nettverk med mennesker som ønsker å gå mer sindig gjennom livet.

• Si ikke straks ”ja” til viktige begivenheter, men sov på det en natt.

• Start et initiativ i kretsen av kollegaer med spørsmålet: ”Hvordan kan vi sammen arbeide mer avslappet og med mindre stress?”

• I stadig flere bedrifter eksisterer meditasjons grupper.  Spør etter om noe slikt finnes også hos deg.

Det kan være frustrerende når vi ikke finner noe resonans på våre slowing-down-impulser. På sikt trenger vi hjelp til å utvikle oss videre.  Søk en alliert og øv i felleskap! Utilfredsstillende eller stresset arbeid setter sitt stempel på hele livet vårt. Tillat ikke at arbeidsplassen din på sikt blir til et sted der du blir stresset, trøtt eller utmattet.

Stoppesteder

! … når du klokken 21 fremdeles er på kontoret

! … før du aksepterer en forfremmelse

! … når du drømmer om å si opp

1. Hvordan vil du beskrive tempoet i dine arbeidsomgivelser? Vær så vennlig å skriv opp, hvilke mennesker, prosjekter eller systemer som heller krever speed up og hvilke heller slow down.  Hvordan kan du sterkere forbinde deg med slow-down-siden?

2. Støtt opp ved hjelp av diskrete klebemerker, der du kan se ”slow down” eller en annet stopp-symbol i løpet av arbeidsdagens små pauser.  Utvalgte steder for slike klistremerker er mobil-telefonen, tidsplanleggeren, lommeboken, arm-båndsuret eller dørhåndtaket til kontoret ditt.

3. Be inn dine nærmeste venner.  Bruk kvelden til temaet: ”Hva kan jeg gjøre for å bringe avspenning og ro inn i arbeidsdagen min.