Slow down your life- mindfulness (5)

Stadig flere mennesker lever på forbikjøringssporet. Stress og rådløshet gjør dem anpustne, utilfredse og tomme. Kai Romhardt  innbyr deg til å slå inn på et liv i oppmerksomhet ved hjelp av praktiske øvelser, for å komme til ro, slappe av og få fred. ”Slow down your life-mindfulness” er kunsten å gå våken gjennom livet og finne et fornuftig og selvbestemt tempo med konsentrasjon og bevissthet.

If you want to live life free
take your time go slowly
do few things but do them well
heartfelt work goes purely.

If you want your dreams come true
take your time go slowly
Small beginning, greater end
simple work is holy.

Day by day –  stone by stone
build your secret slowly
day by day – you’ll grow true
you’ll know heaven’s glory.

Sangen til Franz av Assisi

Slow down your life- en øvelsesbok

Jeg vil nå på de følgende sider vise deg konkrete slowing-down-øvelser. I kapitel 1 lærer vi å kjenne fem nøkler til slowing down. Konsepter, som radikalt kan forandre vår tidserfaring i hverdagen. I kapitel 2 til 5 utforsker vi tilstanden til vår kropp, vårt sinn, våre aktiviteter og omverdenen vår. Hvert kapitel består av fem avsnitt, der jeg tilbyr konkrete ankringspunkter for slowing down, som for eksempel ”vår pust” (se oppstillingen nedenfor).

Fem nøkler til slowing down

Den første nøkkelen: Oppmerksomhet 

Den andre nøkkelen: Forandring 

Den tredje nøkkelen: Ingen begynnelse/ingen slutt 

Den fjerde nøkkelen: Utvikling  

Den femte nøkkelen: Rytme 

Den tredje nøkkelen:Ingen begynnelse/ingen slutt

Begynnelse og slutt lar seg ikke fastlegge objektivt.

Alt som eksisterer har sine forgjengere og etterfølgere.

Ikke noe kan eksistere ut ifra seg selv.

Ingen handling blir uten konsekvenser

Betrakter vi et gammelt eiketre. Det produserer om høsten et stort antall eikenøtter, som faller på bakken, og gror under gunstige betingelser, utvikler røtter og vokser opp til en ung eik. Når begynte livet til denne unge eiken? Mens blomstringen til den gamle eiken bestøvet den? Mens eikenøttene løste seg fra modertreet? Mens kimen gjennomboret eikeskallet? Med den første roten eller det første bladet? Spørsmålet etter den unge eikens begynnelse lar seg ikke objektivt svare på. Og slik er det med alt som vi gjerne vil tilordne til en klar begynnelse.

Hver begynnelse er kun en tankemessig definisjon, en avtale. Livet begynner ikke. Livet er uten begynnelse. Livet til et barn oppstår ikke uavhengig av moren. Mor og barn er ett. Tingene begynner ikke. Det er vi som definerer epoker eller prosjekter. Hvis vi ser nøyaktig hen, har ingen ting noensinne begynt og vil aldri noensinne slutte.

Hvorfor betoner vi begynnelsene slik? Fordi vi definerer oss som individer, som går gjennom livet i stor grad uavhengig av andre og skaper tingene som omgir oss. Vi hevder: ”På dette stedet, til dette tidspunktet har JEG begynt.” Men hvor lett lar vi oss ikke lure. Ikke noe oppstår av ikke noe. Uten eiken ingen eikenøtter. Alt som formerer seg til noe nytt, bygger på tanker, ord og handlinger fra fortiden.

Denne boken er ikke oppstått fra intet, selv om jeg i mine stolte øyeblikk føler meg som dens skaper. Jeg har ikke funnet på denne boken. Den er en etterfølger av utalige tanker og ord fra folk som allerede er døde og nålevende tenkere og forfattere. Den er ingen skapelse av et autonom, adskilt sinn, men fortidens sjel flyter gjennom boken på nytt i nåtid. Farget gjennom mine erfaringer, kontinuitet og manifestering, er disse mer egnete begreper, for å beskrive denne prosessen, som tilblivelse eller skapelse.

Mine lærere er ikke døde og glemte. De lever videre i mine ord. Det er essensen av ingen begynnelse/ingen slutt. Vi støtter oss på en voldsom genetisk, biologisk og kulturell arv, som vi ubetydelig utvider gjennom våre handlinger. Det burde gi oss en grunn til beskjedenhet.

Å fastlegge begynnelse og slutt betyr alltid atskillelse. Hvis vi mener, at livet vårt har begynt med vår fysiske fødsel og ender med vår fysiske død, da blir det kun tilovers en kort tidsperiode til å leve. Tenker vi slik, er det ikke noe merkelig, at vi vil hente ut så mye som mulig ut av denne korte tiden og dermed havner vi i løpskonkurransen. Jo mer vi derimot føler oss forbundet med våre forgjengere og etterfølgere, desto mer avslappet blir livet vårt. Vi ser at våre forfedre lever videre i oss, og føler at våre handlinger vil overleve oss. Atskillelsen fra omverdenen vår løser seg opp og vår rolle i kreftenes vekselvirkning blir klarere. Slik blir det enklere å erkjenne vårt ansvar og handle i overensstemmelse med det.

Det samme gjelder for den såkalte slutten på alle ting. Vi kan ikke avslutte noe helt enkelt. Ingen relasjon, ikke noe prosjekt, ingen vane. Naturligvis kan vi skille oss eller skrive en sluttrapport. Men fortiden er dermed ikke avsluttet. V kan begrave de døde, men de lever videre i våre tanker og hjerter.

Sluttstreker er ofte meget villedende. Vi kan ikke løpe fra fortiden, idet vi erklærer den som avsluttet. Men vi kan ta stilling til den, forstå den dypere og dermed skape gode betingelser, slik at det negative ikke blir gjentatt som en refleksjon.

Idéene om begynnelse og slutt kan hindre en slik forståelsesprosess.

Hvis vi blir bevisst på våre handlingers frihet fra begynnelse, kan vi utvikle takknemelighet. Vi ser hvem som har bidratt til vår suksess, og gjør ikke krav på denne for oss alene. Vi blir mer beskjedne. Fiaskoer tar vi mer med sindighet, fordi vi ikke er ansvarlige alene. Vår tro på hva som er mulig forringer seg.

Når vi blir bevisst på uendeligheten av våre handlinger, vokser ansvarsbevisstheten. Vi ser at vi har arvet konsekvensene av våre handlinger. En kropp som vi utnytter i dag, vil i fremtiden nekte oss sine tjenester. Vi arver alltid. Mange ganger straks, mange ganger først etter førti år. Og mange ganger arver eller høster først våre etterkommere de positive eller negative fruktene av vårt liv. Alt det vi gjør vil ha konsekvenser i livet vårt. Det være seg ord eller handlinger. Selv våre tanker er ikke hva som helst og uten konsekvenser. De bereder grunnen for våre fysiske handlinger og ord. Denne innsikten gjør oss mer forsiktig i omgangen med oss selv og andre.

Alt dette betyr ikke at det ikke ville være hensiktsmessig å definere begynnelse- og slutt-punkter. Kick-off møter, brylluper, jubileer eller begravelser fletter energier sammen og påvirker vår bevissthet. De er hensiktsmessige stoppesignaler i strømmen av hendelser, gir orientering og er alltid også en anledning til slowing down. Slike ritualer er tidsfaner, de er tegn på veikartet.

Realiteten er uavbrutt kontinuitet.

Stoppesteder

!  … i begynnelsen av et nytt prosjekt

!  … når du ofte sier ”jeg”

!  … når det synes som krig går over i fred og fred i krig

1. Meditasjon over begynnelse og slutt: Legg ti fotografier av forskjellige livsfaser foran deg på et bord. På den er du kanskje å se som et spedbarn, på det neste som lite barn, så med ny ransel, den første venn/venninne, militæret, på universitetet etc. Jo eldre du er, desto videre blir spekteret av disse bildene. Fra hvert av disse fotografiene er livet gått videre. Hva har spedbarnet og moren med tre barn til felles? Hvor ender tenåringstiden, hvor begynner studenten? Er du en annen? Forsøk å se båndene som består mellom disse fotogra-fiene. Forsøk samtidig å se kontinuiteten og for-andringen. Legg bildene av foreldrene dine på venstre side. Hvor begynner du, hvor ender du nå? Legg bildene av barna dine eller ting som du har laget på høyre side. Åndelige barn, tegninger eller annet, som muligens vil vare lengre enn deg. Betrakt hele kjeden.

2.  Ta for deg noe som du har avsluttet. Er det virkelig slutt? I hvilken form er det som er avsluttet til stede også i livet ditt i dag?

3. Reflekter over den annen verdenskrig. Denne krigen var offisielt slutt siden 1945. Skriv opp i hvilken form denne krigen også i dag lever videre i dine tanker, ord og følelser.

Neste uke fra og med mandag 4. juli til og med 8. juli starter vi med Den fjerde nøkkelen er utvikling

_______

Les mer om boken her