Slow down your activities

Vårt tempo 

Slowing down vil ikke lovprise langsomheten som et prinsipp. Langsomheten har ingen verdi i seg selv. Langsomhet og hurtighet er som brødre og søstre, de utfyller hverandre. Bare hvis vi forstår og mestrer langsomheten kan vi være raske, uten å miste oss selv. Bare hvis vi mestrer hurtigheten kan vi være langsomme, uten å stivne.

Alt som er, har et absolutt og et relativt tempo. Det absolutte tempoet referer til hastigheten på en aktivitet. Det relative tempoet betrakter hastigheten av en aktivitet i forhold til omverdenen. Både absolutt som også relativt tempo er relevant for slowing down.

Når det gjelder absolutt tempo: Ethvert objekt, hver prosess, hvert menneske, hver maskin, hver bevegelse og hver aktivitet beveger seg i et mulig hastighetsintervall. Hver aktivitet har sin egentid. Vi kan ikke skrive hvilken som helst tekst med fyllepennen på et stykke pergament raskt eller langsomt. Skriver vi for langsomt lager vi blekkflekker. Skriver vi for raskt blir skriften vår uleselig. Slowing down spør derfor alltid først etter det hensiktsmessige tempoet med hensyn til aktiviteten selv.

Alt har en naturlig høyest og lavest hastighet. Om det er pulsen vår, vinden, pressluftboret eller en plantes vekst. Alt kan bare manifestere seg i dette spesifikke hastighetsintervallet. Det eksisterer altså naturlige grenser for akselerering og slowing down. Ovenfor denne grensen flyr et system fra hverandre, nedenfor grensen stivner det og kan gå til grunne.

Det er åpenbart, at aktivitetene innenfor vårt prestasjonsorienterte samfunn kontinuerlig forsøker å forskyve hastighetens øvre grense. Prestasjon er arbeid gjennom tid. Større prestasjon trenger mer arbeid eller mindre tid. Vårt prestasjons- og konkurranseprinsipp er innebygget akselerasjon. Og en eller annen gang støter vi i det absolutte tempoets tak. Ingeniører støter på belastningsgrenser i et stoff.  Atleter støter på kroppens prestasjonsgrenser. Det er verken sundt eller naturlig stadig vekk å utvide grensene eller forskyve dem. Imidlertid hvis dette skjer, blir langsomheten til en verdi og nedsettelsen av det absolutte tempoet til en nødvendighet.

Hva er de positive effektene som vi vinner gjennom å senke det for høye absolutte tempoet?

• Våre feil har mindre konsekvenser.
• Våre feil blir mer kalkulerbare i sin virkning.
• Vekselvirkningene til andre prosesser blir lettere å fornemme.
• Energiforbruket synker eksposensielt.
• Ressursene som settes inn blir mindre belastet og brukes langsommere opp.
• Bremseveien forkorter seg, reaksjonstiden forlenger seg og å veksle retning blir lettere.
• Det blir mer tid til å verdsette og bearbeide aktivitetene.

En skilærer sa en gang til meg: ”Om en kan stå på ski eller ikke, ser jeg lettest, når han/hun kjører langsomt.”  Den som kan være rask, den er ofte også en mester i langsomhet. Langsomhet tvinger en til å være eksakt. Den gjør feil synlig og utvider fornemmelsesområdet. Mange lærere i asiatisk kampsport bruker denne bevisste nedsettelsen av tempo som læringsprinsipp. Deres elever gjennomfører grunnbevegelsene ofte over måneder og år kun i tidslupetempo. Når de har mestret langsomheten får de lov til også å agere raskt. Hvilken bemerkelsesmessig forskjell til vår kollektive utålmodighet. Bevisst nedsettelse av tempoet er de største skattene på vår slowing-down-vei.

I mine seminarer kommer mennesker som ofte arbeider på grensen til sin absolutte hastighet. For disse forsøker jeg å gjøre prinsippet med å sette ned tempoet tilgjengelig. Istedenfor straks å begynne med et foredrag ber jeg deltakerne å sette seg oppreist, stille føttene med hele sålen på bakken og ta kontakt med pusten sin. Så lar jeg klangen av en klokke lyde og vi tilbringer to til tre minutter i felles stillhet. Vi kommer virkelig i kontakt med seminaret. Mens klokken slår, ser jeg ofte forbauselse og bestyrtelse i ansiktet til tilhørerne. Men så veksler ansiktsutrykket seg og blir mildere og åpnere. I løpet av seminardagen setter jeg stadig vekk klokken på, for å gjøre en ny start mulig. Stadig vekk blir rutinen ”deltagelse i et seminar” brutt og alle forblir våkne.

Vårt absolutte tempo kan stresse oss. Vårt relative tempo også. Vi kan absolutt sett være relativ langsom, men til sammenligning med omverdenen vår meget rask eller omvendt. I nedre divisjoner ruller ballen langsommere enn i eliteserien.  Den som gleder som dynamisk i en liten by, virker i et sterkt konkurranseutsatt IT-firma heller gemyttlig.

Den relative hastigheten er konkurransens hastighet, konkurransekamp, vurderingen og sammenligningen. Du kjenner vinneren og taperen. Det er vår tids språk. Ut av ”langsomt” blir da raskt ”for langsomt”. Millioner mennesker blir daglig satt etikette på av konsulenter, politikere og sine ledere som for langsomme. Langsomhet blir nedvurdert. Hurtighet idealisert. Mange mennesker er redd for ikke å kunne holde tritt eller å bli forbikjørt. De siste biter hundene.

Men denne måten å se tingene på skaper utilfredsstillelse. Som mennesker har vi alle forskjellige absolutte tempoer og det svinger i avhengighet av alder, helse, personlige verdier og andre faktorer. Enhver idealisering av en hastighetsmodus – det være seg langsomhet eller hurtighet – er en diktat som utløser angst. Også idealiseringen av langsomhet fører på villspor.

Slowing down står for anerkjennelse, at både langsomhet og hurtighet har sin berettigelse og sin verdighet. Skal nedre divisjoner bli avskaffet, fordi det der blir sparket fotball for langsomt? Selv om sneglen er langsommere enn geparden, har den derfor ingen plass i naturen? Er sneglen for langsom?

Vi kan lære noe fra sneglen som kontinuerlig og utholdende beveger seg forover og alltid bærer sitt beskyttende hjem med seg. Og vi kan også lære noe av den tapre sprinten til geparden, fra dens dyktighet, skjønnheten i dens bevegelse og dens besluttsomme grep.  Men også fra dens lange pauser etter sprinten som har kostet krefter. Hver livshastighet har sin berettigelse.

Hvis det i livet vårt er plass for det langsomme og det raske, lever vi i fred. Og bebreide og kritisere den langsomme for dennes langsomhet er like lite klokt som å drive ut hurtigheten hos de raske. Hurtighet er ikke å få uten langsomhet. Vi burde gjøre det klart for oss, at det vi i dag feirer som dynamisk, fremskrittmessig eller innovativ allerede i morgen kan bli vurdert som umodent, uoverveid og ubalansert.

Stoppesteder

! … hvis du tenker: ”Du verden, så langsom han er”

! … hvis du overstiger dine hastighetsreserver

! … før du melder deg på et crashkurs

1. Lukk øynene og tenk på personer som har kommet i vanskeligheter på grunn av for høyt tempo. Tenk på venner, slektninger, kjente, kollegaer og prominente. La ansiktene deres passere i revy. Hvordan lever disse menneskene i dag? Hvilken pris har de betalt for sitt tempo?

2. Søk et uforstyrret sted, der du ikke kan bli iakttatt. Mål opp en strekning på fem meter. Ta deg nå fem minutter tid til å gå disse fem meterne. Skritt for skritt, med full konsentrasjon. Gi akt på hvert skritt. Gjenta denne øvelsen to ganger. Forsøk i en hektisk situasjon å huske denne følelsen.

Slow down your activities

Vårt tempo 

Slowing down vil ikke lovprise langsomheten som et prinsipp. Langsomheten har ingen verdi i seg selv. Langsomhet og hurtighet er som brødre og søstre, de utfyller hverandre. Bare hvis vi forstår og mestrer langsomheten kan vi være raske, uten å miste oss selv. Bare hvis vi mestrer hurtigheten kan vi være langsomme, uten å stivne.

Alt som er, har et absolutt og et relativt tempo. Det absolutte tempoet referer til hastigheten på en aktivitet. Det relative tempoet betrakter hastigheten av en aktivitet i forhold til omverdenen. Både absolutt som også relativt tempo er relevant for slowing down.

Når det gjelder absolutt tempo: Ethvert objekt, hver prosess, hvert menneske, hver maskin, hver bevegelse og hver aktivitet beveger seg i et mulig hastighetsintervall. Hver aktivitet har sin egentid. Vi kan ikke skrive hvilken som helst tekst med fyllepennen på et stykke pergament raskt eller langsomt. Skriver vi for langsomt lager vi blekkflekker. Skriver vi for raskt blir skriften vår uleselig. Slowing down spør derfor alltid først etter det hensiktsmessige tempoet med hensyn til aktiviteten selv.

Alt har en naturlig høyest og lavest hastighet. Om det er pulsen vår, vinden, pressluftboret eller en plantes vekst. Alt kan bare manifestere seg i dette spesifikke hastighetsintervallet. Det eksisterer altså naturlige grenser for akselerering og slowing down. Ovenfor denne grensen flyr et system fra hverandre, nedenfor grensen stivner det og kan gå til grunne.

Det er åpenbart, at aktivitetene innenfor vårt prestasjonsorienterte samfunn kontinuerlig forsøker å forskyve hastighetens øvre grense. Prestasjon er arbeid gjennom tid. Større prestasjon trenger mer arbeid eller mindre tid. Vårt prestasjons- og konkurranseprinsipp er innebygget akselerasjon. Og en eller annen gang støter vi i det absolutte tempoets tak. Ingeniører støter på belastningsgrenser i et stoff.  Atleter støter på kroppens prestasjonsgrenser. Det er verken sundt eller naturlig stadig vekk å utvide grensene eller forskyve dem. Imidlertid hvis dette skjer, blir langsomheten til en verdi og nedsettelsen av det absolutte tempoet til en nødvendighet.

Hva er de positive effektene som vi vinner gjennom å senke det for høye absolutte tempoet?

• Våre feil har mindre konsekvenser.
• Våre feil blir mer kalkulerbare i sin virkning.
• Vekselvirkningene til andre prosesser blir lettere å fornemme.
• Energiforbruket synker eksposensielt.
• Ressursene som settes inn blir mindre belastet og brukes langsommere opp.
• Bremseveien forkorter seg, reaksjonstiden forlenger seg og å veksle retning blir lettere.
• Det blir mer tid til å verdsette og bearbeide aktivitetene.

En skilærer sa en gang til meg: ”Om en kan stå på ski eller ikke, ser jeg lettest, når han/hun kjører langsomt.”  Den som kan være rask, den er ofte også en mester i langsomhet. Langsomhet tvinger en til å være eksakt. Den gjør feil synlig og utvider fornemmelsesområdet. Mange lærere i asiatisk kampsport bruker denne bevisste nedsettelsen av tempo som læringsprinsipp. Deres elever gjennomfører grunnbevegelsene ofte over måneder og år kun i tidslupetempo. Når de har mestret langsomheten får de lov til også å agere raskt. Hvilken bemerkelsesmessig forskjell til vår kollektive utålmodighet. Bevisst nedsettelse av tempoet er de største skattene på vår slowing-down-vei.

I mine seminarer kommer mennesker som ofte arbeider på grensen til sin absolutte hastighet. For disse forsøker jeg å gjøre prinsippet med å sette ned tempoet tilgjengelig. Istedenfor straks å begynne med et foredrag ber jeg deltakerne å sette seg oppreist, stille føttene med hele sålen på bakken og ta kontakt med pusten sin. Så lar jeg klangen av en klokke lyde og vi tilbringer to til tre minutter i felles stillhet. Vi kommer virkelig i kontakt med seminaret. Mens klokken slår, ser jeg ofte forbauselse og bestyrtelse i ansiktet til tilhørerne. Men så veksler ansiktsutrykket seg og blir mildere og åpnere. I løpet av seminardagen setter jeg stadig vekk klokken på, for å gjøre en ny start mulig. Stadig vekk blir rutinen ”deltagelse i et seminar” brutt og alle forblir våkne.

Vårt absolutte tempo kan stresse oss. Vårt relative tempo også. Vi kan absolutt sett være relativ langsom, men til sammenligning med omverdenen vår meget rask eller omvendt. I nedre divisjoner ruller ballen langsommere enn i eliteserien.  Den som gleder som dynamisk i en liten by, virker i et sterkt konkurranseutsatt IT-firma heller gemyttlig.

Den relative hastigheten er konkurransens hastighet, konkurransekamp, vurderingen og sammenligningen. Du kjenner vinneren og taperen. Det er vår tids språk. Ut av ”langsomt” blir da raskt ”for langsomt”. Millioner mennesker blir daglig satt etikette på av konsulenter, politikere og sine ledere som for langsomme. Langsomhet blir nedvurdert. Hurtighet idealisert. Mange mennesker er redd for ikke å kunne holde tritt eller å bli forbikjørt. De siste biter hundene.

Men denne måten å se tingene på skaper utilfredsstillelse. Som mennesker har vi alle forskjellige absolutte tempoer og det svinger i avhengighet av alder, helse, personlige verdier og andre faktorer. Enhver idealisering av en hastighetsmodus – det være seg langsomhet eller hurtighet – er en diktat som utløser angst. Også idealiseringen av langsomhet fører på villspor.

Slowing down står for anerkjennelse, at både langsomhet og hurtighet har sin berettigelse og sin verdighet. Skal nedre divisjoner bli avskaffet, fordi det der blir sparket fotball for langsomt? Selv om sneglen er langsommere enn geparden, har den derfor ingen plass i naturen? Er sneglen for langsom?

Vi kan lære noe fra sneglen som kontinuerlig og utholdende beveger seg forover og alltid bærer sitt beskyttende hjem med seg. Og vi kan også lære noe av den tapre sprinten til geparden, fra dens dyktighet, skjønnheten i dens bevegelse og dens besluttsomme grep.  Men også fra dens lange pauser etter sprinten som har kostet krefter. Hver livshastighet har sin berettigelse.

Hvis det i livet vårt er plass for det langsomme og det raske, lever vi i fred. Og bebreide og kritisere den langsomme for dennes langsomhet er like lite klokt som å drive ut hurtigheten hos de raske. Hurtighet er ikke å få uten langsomhet. Vi burde gjøre det klart for oss, at det vi i dag feirer som dynamisk, fremskrittmessig eller innovativ allerede i morgen kan bli vurdert som umodent, uoverveid og ubalansert.

Stoppesteder

! … hvis du tenker: ”Du verden, så langsom han er”

! … hvis du overstiger dine hastighetsreserver

! … før du melder deg på et crashkurs

1. Lukk øynene og tenk på personer som har kommet i vanskeligheter på grunn av for høyt tempo. Tenk på venner, slektninger, kjente, kollegaer og prominente. La ansiktene deres passere i revy. Hvordan lever disse menneskene i dag? Hvilken pris har de betalt for sitt tempo?

2. Søk et uforstyrret sted, der du ikke kan bli iakttatt. Mål opp en strekning på fem meter. Ta deg nå fem minutter tid til å gå disse fem meterne. Skritt for skritt, med full konsentrasjon. Gi akt på hvert skritt. Gjenta denne øvelsen to ganger. Forsøk i en hektisk situasjon å huske denne følelsen.

Slow down your activities

Vårt tempo 

Slowing down vil ikke lovprise langsomheten som et prinsipp. Langsomheten har ingen verdi i seg selv. Langsomhet og hurtighet er som brødre og søstre, de utfyller hverandre. Bare hvis vi forstår og mestrer langsomheten kan vi være raske, uten å miste oss selv. Bare hvis vi mestrer hurtigheten kan vi være langsomme, uten å stivne.

Alt som er, har et absolutt og et relativt tempo. Det absolutte tempoet referer til hastigheten på en aktivitet. Det relative tempoet betrakter hastigheten av en aktivitet i forhold til omverdenen. Både absolutt som også relativt tempo er relevant for slowing down.

Når det gjelder absolutt tempo: Ethvert objekt, hver prosess, hvert menneske, hver maskin, hver bevegelse og hver aktivitet beveger seg i et mulig hastighetsintervall. Hver aktivitet har sin egentid. Vi kan ikke skrive hvilken som helst tekst med fyllepennen på et stykke pergament raskt eller langsomt. Skriver vi for langsomt lager vi blekkflekker. Skriver vi for raskt blir skriften vår uleselig. Slowing down spør derfor alltid først etter det hensiktsmessige tempoet med hensyn til aktiviteten selv.

Alt har en naturlig høyest og lavest hastighet. Om det er pulsen vår, vinden, pressluftboret eller en plantes vekst. Alt kan bare manifestere seg i dette spesifikke hastighetsintervallet. Det eksisterer altså naturlige grenser for akselerering og slowing down. Ovenfor denne grensen flyr et system fra hverandre, nedenfor grensen stivner det og kan gå til grunne.

Det er åpenbart, at aktivitetene innenfor vårt prestasjonsorienterte samfunn kontinuerlig forsøker å forskyve hastighetens øvre grense. Prestasjon er arbeid gjennom tid. Større prestasjon trenger mer arbeid eller mindre tid. Vårt prestasjons- og konkurranseprinsipp er innebygget akselerasjon. Og en eller annen gang støter vi i det absolutte tempoets tak. Ingeniører støter på belastningsgrenser i et stoff.  Atleter støter på kroppens prestasjonsgrenser. Det er verken sundt eller naturlig stadig vekk å utvide grensene eller forskyve dem. Imidlertid hvis dette skjer, blir langsomheten til en verdi og nedsettelsen av det absolutte tempoet til en nødvendighet.

Hva er de positive effektene som vi vinner gjennom å senke det for høye absolutte tempoet?

• Våre feil har mindre konsekvenser.
• Våre feil blir mer kalkulerbare i sin virkning.
• Vekselvirkningene til andre prosesser blir lettere å fornemme.
• Energiforbruket synker eksposensielt.
• Ressursene som settes inn blir mindre belastet og brukes langsommere opp.
• Bremseveien forkorter seg, reaksjonstiden forlenger seg og å veksle retning blir lettere.
• Det blir mer tid til å verdsette og bearbeide aktivitetene.

En skilærer sa en gang til meg: ”Om en kan stå på ski eller ikke, ser jeg lettest, når han/hun kjører langsomt.”  Den som kan være rask, den er ofte også en mester i langsomhet. Langsomhet tvinger en til å være eksakt. Den gjør feil synlig og utvider fornemmelsesområdet. Mange lærere i asiatisk kampsport bruker denne bevisste nedsettelsen av tempo som læringsprinsipp. Deres elever gjennomfører grunnbevegelsene ofte over måneder og år kun i tidslupetempo. Når de har mestret langsomheten får de lov til også å agere raskt. Hvilken bemerkelsesmessig forskjell til vår kollektive utålmodighet. Bevisst nedsettelse av tempoet er de største skattene på vår slowing-down-vei.

I mine seminarer kommer mennesker som ofte arbeider på grensen til sin absolutte hastighet. For disse forsøker jeg å gjøre prinsippet med å sette ned tempoet tilgjengelig. Istedenfor straks å begynne med et foredrag ber jeg deltakerne å sette seg oppreist, stille føttene med hele sålen på bakken og ta kontakt med pusten sin. Så lar jeg klangen av en klokke lyde og vi tilbringer to til tre minutter i felles stillhet. Vi kommer virkelig i kontakt med seminaret. Mens klokken slår, ser jeg ofte forbauselse og bestyrtelse i ansiktet til tilhørerne. Men så veksler ansiktsutrykket seg og blir mildere og åpnere. I løpet av seminardagen setter jeg stadig vekk klokken på, for å gjøre en ny start mulig. Stadig vekk blir rutinen ”deltagelse i et seminar” brutt og alle forblir våkne.

Vårt absolutte tempo kan stresse oss. Vårt relative tempo også. Vi kan absolutt sett være relativ langsom, men til sammenligning med omverdenen vår meget rask eller omvendt. I nedre divisjoner ruller ballen langsommere enn i eliteserien.  Den som gleder som dynamisk i en liten by, virker i et sterkt konkurranseutsatt IT-firma heller gemyttlig.

Den relative hastigheten er konkurransens hastighet, konkurransekamp, vurderingen og sammenligningen. Du kjenner vinneren og taperen. Det er vår tids språk. Ut av ”langsomt” blir da raskt ”for langsomt”. Millioner mennesker blir daglig satt etikette på av konsulenter, politikere og sine ledere som for langsomme. Langsomhet blir nedvurdert. Hurtighet idealisert. Mange mennesker er redd for ikke å kunne holde tritt eller å bli forbikjørt. De siste biter hundene.

Men denne måten å se tingene på skaper utilfredsstillelse. Som mennesker har vi alle forskjellige absolutte tempoer og det svinger i avhengighet av alder, helse, personlige verdier og andre faktorer. Enhver idealisering av en hastighetsmodus – det være seg langsomhet eller hurtighet – er en diktat som utløser angst. Også idealiseringen av langsomhet fører på villspor.

Slowing down står for anerkjennelse, at både langsomhet og hurtighet har sin berettigelse og sin verdighet. Skal nedre divisjoner bli avskaffet, fordi det der blir sparket fotball for langsomt? Selv om sneglen er langsommere enn geparden, har den derfor ingen plass i naturen? Er sneglen for langsom?

Vi kan lære noe fra sneglen som kontinuerlig og utholdende beveger seg forover og alltid bærer sitt beskyttende hjem med seg. Og vi kan også lære noe av den tapre sprinten til geparden, fra dens dyktighet, skjønnheten i dens bevegelse og dens besluttsomme grep.  Men også fra dens lange pauser etter sprinten som har kostet krefter. Hver livshastighet har sin berettigelse.

Hvis det i livet vårt er plass for det langsomme og det raske, lever vi i fred. Og bebreide og kritisere den langsomme for dennes langsomhet er like lite klokt som å drive ut hurtigheten hos de raske. Hurtighet er ikke å få uten langsomhet. Vi burde gjøre det klart for oss, at det vi i dag feirer som dynamisk, fremskrittmessig eller innovativ allerede i morgen kan bli vurdert som umodent, uoverveid og ubalansert.

Stoppesteder

! … hvis du tenker: ”Du verden, så langsom han er”

! … hvis du overstiger dine hastighetsreserver

! … før du melder deg på et crashkurs

1. Lukk øynene og tenk på personer som har kommet i vanskeligheter på grunn av for høyt tempo. Tenk på venner, slektninger, kjente, kollegaer og prominente. La ansiktene deres passere i revy. Hvordan lever disse menneskene i dag? Hvilken pris har de betalt for sitt tempo?

2. Søk et uforstyrret sted, der du ikke kan bli iakttatt. Mål opp en strekning på fem meter. Ta deg nå fem minutter tid til å gå disse fem meterne. Skritt for skritt, med full konsentrasjon. Gi akt på hvert skritt. Gjenta denne øvelsen to ganger. Forsøk i en hektisk situasjon å huske denne følelsen.

Slow down your activities

Vårt tempo 

Slowing down vil ikke lovprise langsomheten som et prinsipp. Langsomheten har ingen verdi i seg selv. Langsomhet og hurtighet er som brødre og søstre, de utfyller hverandre. Bare hvis vi forstår og mestrer langsomheten kan vi være raske, uten å miste oss selv. Bare hvis vi mestrer hurtigheten kan vi være langsomme, uten å stivne.

Alt som er, har et absolutt og et relativt tempo. Det absolutte tempoet referer til hastigheten på en aktivitet. Det relative tempoet betrakter hastigheten av en aktivitet i forhold til omverdenen. Både absolutt som også relativt tempo er relevant for slowing down.

Når det gjelder absolutt tempo: Ethvert objekt, hver prosess, hvert menneske, hver maskin, hver bevegelse og hver aktivitet beveger seg i et mulig hastighetsintervall. Hver aktivitet har sin egentid. Vi kan ikke skrive hvilken som helst tekst med fyllepennen på et stykke pergament raskt eller langsomt. Skriver vi for langsomt lager vi blekkflekker. Skriver vi for raskt blir skriften vår uleselig. Slowing down spør derfor alltid først etter det hensiktsmessige tempoet med hensyn til aktiviteten selv.

Alt har en naturlig høyest og lavest hastighet. Om det er pulsen vår, vinden, pressluftboret eller en plantes vekst. Alt kan bare manifestere seg i dette spesifikke hastighetsintervallet. Det eksisterer altså naturlige grenser for akselerering og slowing down. Ovenfor denne grensen flyr et system fra hverandre, nedenfor grensen stivner det og kan gå til grunne.

Det er åpenbart, at aktivitetene innenfor vårt prestasjonsorienterte samfunn kontinuerlig forsøker å forskyve hastighetens øvre grense. Prestasjon er arbeid gjennom tid. Større prestasjon trenger mer arbeid eller mindre tid. Vårt prestasjons- og konkurranseprinsipp er innebygget akselerasjon. Og en eller annen gang støter vi i det absolutte tempoets tak. Ingeniører støter på belastningsgrenser i et stoff.  Atleter støter på kroppens prestasjonsgrenser. Det er verken sundt eller naturlig stadig vekk å utvide grensene eller forskyve dem. Imidlertid hvis dette skjer, blir langsomheten til en verdi og nedsettelsen av det absolutte tempoet til en nødvendighet.

Hva er de positive effektene som vi vinner gjennom å senke det for høye absolutte tempoet?

• Våre feil har mindre konsekvenser.
• Våre feil blir mer kalkulerbare i sin virkning.
• Vekselvirkningene til andre prosesser blir lettere å fornemme.
• Energiforbruket synker eksposensielt.
• Ressursene som settes inn blir mindre belastet og brukes langsommere opp.
• Bremseveien forkorter seg, reaksjonstiden forlenger seg og å veksle retning blir lettere.
• Det blir mer tid til å verdsette og bearbeide aktivitetene.

En skilærer sa en gang til meg: ”Om en kan stå på ski eller ikke, ser jeg lettest, når han/hun kjører langsomt.”  Den som kan være rask, den er ofte også en mester i langsomhet. Langsomhet tvinger en til å være eksakt. Den gjør feil synlig og utvider fornemmelsesområdet. Mange lærere i asiatisk kampsport bruker denne bevisste nedsettelsen av tempo som læringsprinsipp. Deres elever gjennomfører grunnbevegelsene ofte over måneder og år kun i tidslupetempo. Når de har mestret langsomheten får de lov til også å agere raskt. Hvilken bemerkelsesmessig forskjell til vår kollektive utålmodighet. Bevisst nedsettelse av tempoet er de største skattene på vår slowing-down-vei.

I mine seminarer kommer mennesker som ofte arbeider på grensen til sin absolutte hastighet. For disse forsøker jeg å gjøre prinsippet med å sette ned tempoet tilgjengelig. Istedenfor straks å begynne med et foredrag ber jeg deltakerne å sette seg oppreist, stille føttene med hele sålen på bakken og ta kontakt med pusten sin. Så lar jeg klangen av en klokke lyde og vi tilbringer to til tre minutter i felles stillhet. Vi kommer virkelig i kontakt med seminaret. Mens klokken slår, ser jeg ofte forbauselse og bestyrtelse i ansiktet til tilhørerne. Men så veksler ansiktsutrykket seg og blir mildere og åpnere. I løpet av seminardagen setter jeg stadig vekk klokken på, for å gjøre en ny start mulig. Stadig vekk blir rutinen ”deltagelse i et seminar” brutt og alle forblir våkne.

Vårt absolutte tempo kan stresse oss. Vårt relative tempo også. Vi kan absolutt sett være relativ langsom, men til sammenligning med omverdenen vår meget rask eller omvendt. I nedre divisjoner ruller ballen langsommere enn i eliteserien.  Den som gleder som dynamisk i en liten by, virker i et sterkt konkurranseutsatt IT-firma heller gemyttlig.

Den relative hastigheten er konkurransens hastighet, konkurransekamp, vurderingen og sammenligningen. Du kjenner vinneren og taperen. Det er vår tids språk. Ut av ”langsomt” blir da raskt ”for langsomt”. Millioner mennesker blir daglig satt etikette på av konsulenter, politikere og sine ledere som for langsomme. Langsomhet blir nedvurdert. Hurtighet idealisert. Mange mennesker er redd for ikke å kunne holde tritt eller å bli forbikjørt. De siste biter hundene.

Men denne måten å se tingene på skaper utilfredsstillelse. Som mennesker har vi alle forskjellige absolutte tempoer og det svinger i avhengighet av alder, helse, personlige verdier og andre faktorer. Enhver idealisering av en hastighetsmodus – det være seg langsomhet eller hurtighet – er en diktat som utløser angst. Også idealiseringen av langsomhet fører på villspor.

Slowing down står for anerkjennelse, at både langsomhet og hurtighet har sin berettigelse og sin verdighet. Skal nedre divisjoner bli avskaffet, fordi det der blir sparket fotball for langsomt? Selv om sneglen er langsommere enn geparden, har den derfor ingen plass i naturen? Er sneglen for langsom?

Vi kan lære noe fra sneglen som kontinuerlig og utholdende beveger seg forover og alltid bærer sitt beskyttende hjem med seg. Og vi kan også lære noe av den tapre sprinten til geparden, fra dens dyktighet, skjønnheten i dens bevegelse og dens besluttsomme grep.  Men også fra dens lange pauser etter sprinten som har kostet krefter. Hver livshastighet har sin berettigelse.

Hvis det i livet vårt er plass for det langsomme og det raske, lever vi i fred. Og bebreide og kritisere den langsomme for dennes langsomhet er like lite klokt som å drive ut hurtigheten hos de raske. Hurtighet er ikke å få uten langsomhet. Vi burde gjøre det klart for oss, at det vi i dag feirer som dynamisk, fremskrittmessig eller innovativ allerede i morgen kan bli vurdert som umodent, uoverveid og ubalansert.

Stoppesteder

! … hvis du tenker: ”Du verden, så langsom han er”

! … hvis du overstiger dine hastighetsreserver

! … før du melder deg på et crashkurs

1. Lukk øynene og tenk på personer som har kommet i vanskeligheter på grunn av for høyt tempo. Tenk på venner, slektninger, kjente, kollegaer og prominente. La ansiktene deres passere i revy. Hvordan lever disse menneskene i dag? Hvilken pris har de betalt for sitt tempo?

2. Søk et uforstyrret sted, der du ikke kan bli iakttatt. Mål opp en strekning på fem meter. Ta deg nå fem minutter tid til å gå disse fem meterne. Skritt for skritt, med full konsentrasjon. Gi akt på hvert skritt. Gjenta denne øvelsen to ganger. Forsøk i en hektisk situasjon å huske denne følelsen.

Slow down your activities

Vårt tempo 

Slowing down vil ikke lovprise langsomheten som et prinsipp. Langsomheten har ingen verdi i seg selv. Langsomhet og hurtighet er som brødre og søstre, de utfyller hverandre. Bare hvis vi forstår og mestrer langsomheten kan vi være raske, uten å miste oss selv. Bare hvis vi mestrer hurtigheten kan vi være langsomme, uten å stivne.

Alt som er, har et absolutt og et relativt tempo. Det absolutte tempoet referer til hastigheten på en aktivitet. Det relative tempoet betrakter hastigheten av en aktivitet i forhold til omverdenen. Både absolutt som også relativt tempo er relevant for slowing down.

Når det gjelder absolutt tempo: Ethvert objekt, hver prosess, hvert menneske, hver maskin, hver bevegelse og hver aktivitet beveger seg i et mulig hastighetsintervall. Hver aktivitet har sin egentid. Vi kan ikke skrive hvilken som helst tekst med fyllepennen på et stykke pergament raskt eller langsomt. Skriver vi for langsomt lager vi blekkflekker. Skriver vi for raskt blir skriften vår uleselig. Slowing down spør derfor alltid først etter det hensiktsmessige tempoet med hensyn til aktiviteten selv.

Alt har en naturlig høyest og lavest hastighet. Om det er pulsen vår, vinden, pressluftboret eller en plantes vekst. Alt kan bare manifestere seg i dette spesifikke hastighetsintervallet. Det eksisterer altså naturlige grenser for akselerering og slowing down. Ovenfor denne grensen flyr et system fra hverandre, nedenfor grensen stivner det og kan gå til grunne.

Det er åpenbart, at aktivitetene innenfor vårt prestasjonsorienterte samfunn kontinuerlig forsøker å forskyve hastighetens øvre grense. Prestasjon er arbeid gjennom tid. Større prestasjon trenger mer arbeid eller mindre tid. Vårt prestasjons- og konkurranseprinsipp er innebygget akselerasjon. Og en eller annen gang støter vi i det absolutte tempoets tak. Ingeniører støter på belastningsgrenser i et stoff.  Atleter støter på kroppens prestasjonsgrenser. Det er verken sundt eller naturlig stadig vekk å utvide grensene eller forskyve dem. Imidlertid hvis dette skjer, blir langsomheten til en verdi og nedsettelsen av det absolutte tempoet til en nødvendighet.

Hva er de positive effektene som vi vinner gjennom å senke det for høye absolutte tempoet?

• Våre feil har mindre konsekvenser.
• Våre feil blir mer kalkulerbare i sin virkning.
• Vekselvirkningene til andre prosesser blir lettere å fornemme.
• Energiforbruket synker eksposensielt.
• Ressursene som settes inn blir mindre belastet og brukes langsommere opp.
• Bremseveien forkorter seg, reaksjonstiden forlenger seg og å veksle retning blir lettere.
• Det blir mer tid til å verdsette og bearbeide aktivitetene.

En skilærer sa en gang til meg: ”Om en kan stå på ski eller ikke, ser jeg lettest, når han/hun kjører langsomt.”  Den som kan være rask, den er ofte også en mester i langsomhet. Langsomhet tvinger en til å være eksakt. Den gjør feil synlig og utvider fornemmelsesområdet. Mange lærere i asiatisk kampsport bruker denne bevisste nedsettelsen av tempo som læringsprinsipp. Deres elever gjennomfører grunnbevegelsene ofte over måneder og år kun i tidslupetempo. Når de har mestret langsomheten får de lov til også å agere raskt. Hvilken bemerkelsesmessig forskjell til vår kollektive utålmodighet. Bevisst nedsettelse av tempoet er de største skattene på vår slowing-down-vei.

I mine seminarer kommer mennesker som ofte arbeider på grensen til sin absolutte hastighet. For disse forsøker jeg å gjøre prinsippet med å sette ned tempoet tilgjengelig. Istedenfor straks å begynne med et foredrag ber jeg deltakerne å sette seg oppreist, stille føttene med hele sålen på bakken og ta kontakt med pusten sin. Så lar jeg klangen av en klokke lyde og vi tilbringer to til tre minutter i felles stillhet. Vi kommer virkelig i kontakt med seminaret. Mens klokken slår, ser jeg ofte forbauselse og bestyrtelse i ansiktet til tilhørerne. Men så veksler ansiktsutrykket seg og blir mildere og åpnere. I løpet av seminardagen setter jeg stadig vekk klokken på, for å gjøre en ny start mulig. Stadig vekk blir rutinen ”deltagelse i et seminar” brutt og alle forblir våkne.

Vårt absolutte tempo kan stresse oss. Vårt relative tempo også. Vi kan absolutt sett være relativ langsom, men til sammenligning med omverdenen vår meget rask eller omvendt. I nedre divisjoner ruller ballen langsommere enn i eliteserien.  Den som gleder som dynamisk i en liten by, virker i et sterkt konkurranseutsatt IT-firma heller gemyttlig.

Den relative hastigheten er konkurransens hastighet, konkurransekamp, vurderingen og sammenligningen. Du kjenner vinneren og taperen. Det er vår tids språk. Ut av ”langsomt” blir da raskt ”for langsomt”. Millioner mennesker blir daglig satt etikette på av konsulenter, politikere og sine ledere som for langsomme. Langsomhet blir nedvurdert. Hurtighet idealisert. Mange mennesker er redd for ikke å kunne holde tritt eller å bli forbikjørt. De siste biter hundene.

Men denne måten å se tingene på skaper utilfredsstillelse. Som mennesker har vi alle forskjellige absolutte tempoer og det svinger i avhengighet av alder, helse, personlige verdier og andre faktorer. Enhver idealisering av en hastighetsmodus – det være seg langsomhet eller hurtighet – er en diktat som utløser angst. Også idealiseringen av langsomhet fører på villspor.

Slowing down står for anerkjennelse, at både langsomhet og hurtighet har sin berettigelse og sin verdighet. Skal nedre divisjoner bli avskaffet, fordi det der blir sparket fotball for langsomt? Selv om sneglen er langsommere enn geparden, har den derfor ingen plass i naturen? Er sneglen for langsom?

Vi kan lære noe fra sneglen som kontinuerlig og utholdende beveger seg forover og alltid bærer sitt beskyttende hjem med seg. Og vi kan også lære noe av den tapre sprinten til geparden, fra dens dyktighet, skjønnheten i dens bevegelse og dens besluttsomme grep.  Men også fra dens lange pauser etter sprinten som har kostet krefter. Hver livshastighet har sin berettigelse.

Hvis det i livet vårt er plass for det langsomme og det raske, lever vi i fred. Og bebreide og kritisere den langsomme for dennes langsomhet er like lite klokt som å drive ut hurtigheten hos de raske. Hurtighet er ikke å få uten langsomhet. Vi burde gjøre det klart for oss, at det vi i dag feirer som dynamisk, fremskrittmessig eller innovativ allerede i morgen kan bli vurdert som umodent, uoverveid og ubalansert.

Stoppesteder

! … hvis du tenker: ”Du verden, så langsom han er”

! … hvis du overstiger dine hastighetsreserver

! … før du melder deg på et crashkurs

1. Lukk øynene og tenk på personer som har kommet i vanskeligheter på grunn av for høyt tempo. Tenk på venner, slektninger, kjente, kollegaer og prominente. La ansiktene deres passere i revy. Hvordan lever disse menneskene i dag? Hvilken pris har de betalt for sitt tempo?

2. Søk et uforstyrret sted, der du ikke kan bli iakttatt. Mål opp en strekning på fem meter. Ta deg nå fem minutter tid til å gå disse fem meterne. Skritt for skritt, med full konsentrasjon. Gi akt på hvert skritt. Gjenta denne øvelsen to ganger. Forsøk i en hektisk situasjon å huske denne følelsen.

Slow down your activities

Vår motivasjon 

Arbeidstilfredsstillelse og motivasjon har etter nyere studier av Wendelin Küpers forsker i ledelse nådd et historisk lavmål i tyskspråklige land. Stadig flere mennesker stiller spørsmål om hensikten (Wunderer, Kürpers: ”Demotivering – motivering.) Hvordan prestasjonspotensial blokkerer og blir reaktivert”, Luchterhand, Neuwied 2003.) De spør seg selv, hvorfor de gjør det som de daglig gjør. ”hvorfor arbeider jeg så lenge? Hvorfor har jeg ikke noe privatliv mer?”

Spørsmålet etter vår motivasjon er meget personlig. Vår dypeste motivasjon bærer vi i hjertet vårt, derfor kan som oftest bare overfladiske virkninger bli oppnådd gjennom eksterne motivasjonsanstrengelser. Problematisk er, at vi ofte ikke er oss bevisst på våre dypeste ønsker og dog på samme tid styres av denne mektige kraften.

Thich Nhat Hahn skriver:

Ethvert menneske ønsker å være lykkelig, og i oss er en sterk energi levende, som driver oss til det som vi mener gjør oss lykkelige. Men akkurat det kan være grunnen til våre lidelser. Vi trenger innsikten, at samfunnsmessig stilling, hevnfølelser, velstand, berømmelse eller eiendom svært ofte kan være hindringer til vår lykke. Vi må utvikle ønsket om å leve uavhengig av disse behovene, slik at vi kan nyte livets undre som i øyeblikket er til rådighet – den blå himmelen, trærne, våre barn. (Tatt fra Thich Nhat Hahn: ” Hjertet fra Buddhas lære”. Herder, Freiburg i.br.7Basel/Wien 1999.

Dette utsagnet er radikalt. Det sier, at vi kommer ikke til ro så lenge vi ikke ser dypt inn i hjertet vårt og lærer å betrakte vår dypeste motivasjon og innerste drivkrefter. Lærer vi dette, kan vi berolige og forvandle energiene. Så lenge vi ser vekk, vil uoppfylte savn jage og plage oss.

For å kunne erkjenne vår innerste motivasjon, trenger vi ro og konsentrasjon. Vi kan bare ane våre drivkrefter, når vi kjører i høyeste hastighet. Vi må stoppe opp og vente til støvet har lagt seg. Pass på de små stemmene og kommentarene i hodet ditt som lover deg noe eller forulemper deg. Lytt til alt med tålmodighet og bli bedre kjent med dine pådrivere.

Det er ytterst befriende – men også ubehagelig –å se i øynene våre dypeste savn. En radikal form er her Vipassana- eller innsiktsmeditasjon. Her lærer vi helt eksakt å betrakte kroppen vår. I vesten er denne formen for selvgranskning spesielt kjent gjennom meditasjonslæreren Goenka. I hans ti dagers retreats tilbringer deltakerne henholdsvis åtte til ti timer per dag i sittemeditasjoner. Kroppen blir i det ytre stilt rolig og de indre drivkreftene begynner å stige frem i det indre. I India og USA blir denne metoden i økt grad tilbudt til innsatte i fengsler som ønsker og må forstå dypere sin indre motivasjon. Med suksess: Tilbakefallskvoten til de som mediterer ligger tydelig under gjennomsnittet.

Kommer vi til ro, treffer vi våre fortrengte ønsker. Vårt savn etter rikdom, sosial anerkjennelse eller berømmelse.  Vårt krav etter makt, sanselige fornøyelser eller etter storartet sex.  Samtidig ser vi, at oppfyllelsen av våre ønsker stadig vekk fører til nye ønsker og til økt utilfredshet. Det har enhver av oss opplevd hundrevis av ganger i livet vårt. I Buddhismen heter dette bildet Samsara, det uoppfyltes hjul som driver oss gjennom våre begjær og ikke lar oss komme til ro.

Slowing down forsøker forsiktig å bremse denne rotasjonen av hjulet. Stopper vi finner vi i våre hjerter alternative motivasjoner – motivasjoner som ikke river oss i stykker og ødelegger oss, men som kan gi ro og fred. Denne dypeste motivasjonen som vi kan finne er kjærligheten. Det er ikke den romantiske kjærligheten til slagere og sentimentale sanger, som plutselig treffer hjertet vårt, men en kjærlighet som må øves og praktiseres. Den bygger på erfaringen av å være i dyp enhet med alle ting. Den opphever grensen mellom meg og deg. Om denne altomfattende kjærlighet rapporterer mystik-ere gjennom alle tider. De har gått langt og har øvet lenge for å erfare den. Og de har utviklet forskjellige metoder, slik at andre kan berøre denne kjærlig-heten og kan dyrke den dypeste motivasjonen av deres handlinger.

At kjærlighet må øves var en forbausende konklusjon for meg. Hjertekvaliteter som medfølelse, kjærlig godhet, sanselikevekt og evnen til å glede seg over andres lykke oppstår ikke over natten. Men kan bli dyrket gjennom kontemplasjon, opplesninger eller meditasjon. Idet vi slutter indre fred bereder vi grunnen for ytre fred. Og når vi slutter indre og ytre fred, slukkes forlangende etter mye som fremdeles driver oss i dag. Vår motivasjon bestemmer i hvilken retning vårt liv utvikler seg.

Stoppesteder

! …  når noen vil motivere deg

! … før du tar imot en ny stilling eller starter et nytt prosjekt

! … når du om kvelden ser i speilet og ser tilbake på dagen.

1. Vær så vennlig å lukk øynene og konsentrer deg om hjertet ditt. Pust rolig inn og ut. Ønsk hjertet ditt glede, god helse og fred. Hva har dette hjertet allerede opplevd? Forbli noen minutter med hele din oppmerksomhet i hjerteregionen din. Send nå glede, sunnhet og fred til menneskene som er nærmest deg. Visualiser deres ansikter. Forbli igjen med oppmerksomheten din for noen minutter i hjerteregionen. Med tiden kan du også utvide kretsen av adressater for dine ønsker til mennesker som utløser nøytrale følelser i deg eller som du har vanskeligheter med.

2.Trekk deg tilbake for noen dager for å tie. Mange klostre tilbyr stillhet og taushet. Ta deg tid til å komme i berøring med dine dypeste motivasjoner. Hva motiverer deg mest for tiden? Hva driver deg virkelig? For å oppnå en drøm, hva ville du ”gi totalt” for å nå den? Hva ville du ofre for den?