Hva bremser oss?

Mange løpere drømte lenge om å bli den første til å løpe 1 mile, altså 1609 meter på mindre enn fire minutter. Dette syntes uoppnåelig. Økonomiske studier hevder til og med, at menneskets luftmotstand er for stor, utvekslingsvolumet i lungen for liten for en slik ytelse. Men: 6. mai 1954 løp Roger Bannister en mile på 3 minutter og 59,4 sekunder.

Allerede i samme år forbedret 37 løpere rekorden til Roger Bannister. 1955 kunne i beste fall en atlet på en fest på bygda vinne på en tid på mer enn 4 minutter.

Rundt i verden løp allerede 300 løpere under fire minutter. Hva hadde hendt? Fire minutter var en magisk grense, en trossetning: ”Man kan ikke løpe en mile under fire minutter.” Slike holdninger eller trossetninger har en stor kraft. Roger Bannister overvant denne trossetningen – og rev dermed mentalt ned en mur.

Mentale sperrer

Nei. Jeg setter meg ikke på en hest – et stort dyr er sterkere enn meg selv, også farligere.

Nei. Jeg skriver ikke en bok – jeg var allerede på skolen dårlig i norsk. Nei. Jeg drar ikke til Indonesia – i tropene finnes det så mange farlige viruser. Nei, jeg søker ingen ny jobb – bedriftsklimaet er riktignok en katastrofe, men andre steder vil det være akkurat det samme.

I hjernen romsterer bremsene, som hindrer oss i å ha suksess, leve lykkelig. De heter paradigmer.

 

Paradigmer er som steinmurer i hjernen,
som hindrer oss i å være lykkelig.

Troen på at et stort dyr er farlig, avholder en ifra å galoppere over engene på en hest. Troen på å ikke kunne noe, fordi en lærer for lenge siden ikke likte stilen din, avholder en voksen med mange nyttige erfaringer fra å skrive en bestseller . Troen, på at tropene er et utklekningssted for farlige viruser avholder en fra å bli kjent i verden. Og troen på at det er mer komfortabelt å beholde arbeidsplassen hvor en ikke trives, kan gjøre en meget utilfreds.

Er glasset med vin virkelig halvtomt?

Paradigmer er mentale modeller, trossetninger, som styrer livet. Paradigmer setter på oss en brille, som vi ser verden igjennom eller vil se. Et paradigme er som vannet for en fisk, der han riktignok svømmer, men som han vanskelig erkjenner og kan beskrive.

Et hinder er bare så stort som det vi fornemmer.
En liten forandring i tankesettet gir dyp innsikt – vinger …

 Paradigmer beskriver måten vi fornemmer, forstår, forklarer omgivelsene på.

De bestemmer om et glass er halvtomt eller halvfullt. Slik som vi ser et problem, er problemet – stort eller lite, løsbart eller ikke. Paradigmer betegner individuelle, men også kollektive betraktningsmåter av vår selvbestemte realitet.

 En liten opplysning: Paradigmeveksel

Paradigmer bestemmer ikke bare våre holdninger, men også vår atferd – i partnerskapet, i jobben, i omgangen med tiden. Bare en forandring i tankemåten, en paradigmeveksel, fører til nye, dypere innsikter og gir oss en sjanse til å utvikle oss. En paradigmeveksel kan sette i gang en nytenkningsprosess: Hvordan vil vi utforme vår tid og dermed livet vårt. Gjennom en paradigmeveksel ser vi det gamle i et nytt lys. Gjennom denne ”lille” opplysningen lykkes det oss å endre atferd og etablere nye vaner. Her må vi kjenne våre paradigmer, våre mentale sperrer. De hyppigste paradigmene, som bremser livet heter:

  • Anstreng deg!
  • Skynd deg!
  • Vær perfekt!
  • Vær imøtekommende!
  • Vær sterk!

Hva trossetninger kan stelle i stand

Har du absorbert negative trossetninger i ditt indre, for eksempel ”vær perfekt!”, da vil du forsøke hele livet å rettferdiggjøre feil. Eller, ennå verre: Du gjør rett og slett ikke bestemte ting på grunn av angsten for å gjøre feil. Et eksempel: Et utsagn som ”jeg har absolutt ikke talent, for å lære språk”, kan ha sin bakgrunn i trossetningen ”jeg må være perfekt.” Dette mennesket har besluttet seg til aldri å lære et språk. Personens rettferdiggjørelse for dette er en negativ trossetning. Nå kjøper dette mennesket seg – jeg kjenner det, det er en henne – en Finca på Mallorca. Hva hender? Hun må snakke, fordi hun vil noe. Og det gjør hun også. Slik som munnen hennes er vokst. Hun sier til sin nabo: ”Mange gaver (regalos)” – istedenfor hilsner (recuerdos) – ”til din kone.” Han ler og spør, hva det skal det være: ”En genser …” Hun sier: ”Jeg går og spiser hestene.” istedenfor å gi hestene mat. Naboen ler. Og ønsker: ”God appetitt!” Hun ler så tårene triller over sine feil, og har en historie å fortelle – og glemmer aldri glosene som ble forvekslet. Forestill deg, dette mennesket endrer sin verdensoppfatning og merker, at den ene ikke er velsignet med språktalent og den andre belastet med uforstandens forbannelse av den kjære Gud. Besjelet av sitt mål, legger det sine negative trossetninger vekk. Sier til seg selv: ”jeg kan, det jeg vil” – og behersker etter kort tid språket.

Er en slik skifting av trossetninger, et slikt paradigmeskife virkelig fullbyrdet, da er det svært vanskelig å falle tilbake til det gamle paradigmet.

 

BUMERANG
TIPSET


Trossetninger kan man fjerne.

Trossetninger har dype røtter, er fast programmert i underbevisst-heten. Men man kan fjerne dem. Fordi de er ikke medfødte, men tillærte. Derfor kan du om-programmere negative tros-setninger i positive trossetninger. Med antisetninger, som du stadig sier, når de negative driverne dukker opp. Slik som du i barn-dommen ut ifra den engstelige, omsorgsfulle og godt mente setn-ingen, ”du kan det ennå ikke” fra din mor, utviklet det seg den negative trossetningen ”jeg kan det allikevel ikke”. På samme måte kan du omprogrammere den: helt enkelt gjennom gjentakelser.  
► Overskriv den gamle bremsen med en ny trossetning, for eksempel: ”jeg kan alt det jeg bestemmer meg for.” Idet du hver morgen foran speilet sier setningen til deg selv, som en positiv affirmasjon. Og alltid når det gamle paradigmet dukker opp. Fordi du vet ja, at feil er de største byggesteinene til suksess. Du vet, at du kan det som du har bestemt deg for, og forsøker det derfor så ofte, til du lykkes.

 

 

bum150

Fra boken «Bumerang prinsippet – mer tid til lykke» av Lothar J. Seiwert

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share

På leting etter ditt sanne jeg

Kjenner du barberapparatets runddans? Sosialøkonomen Nicholas Georgescu-Roegen beskriver den: »Jeg barberer meg raskere, fordi jeg da får mer tid til å finne opp en maskin, som jeg kan barbere meg raskere med …«  I denne runddansen sitter mange bedrifter fast.  Stadig forsøker de og deres medarbeidere å nå fastlagte mål. Men knapt nærmer de seg målet, før en eller annen skriker, som i fabelen med haren og pinnsvinet: Jeg er allerede der. Som et resultat anstrenger de seg enda mer. Men forgjeves. De har knapt rukket å
Klokkennærme seg sitt neste mål, før det skrikes på nytt: Jeg er allerede der.
Det kan være fordi en konkurrent har brakt produktet raskere på markedet eller en omstruktureringsprosess har blitt raskere avsluttet. Eller, fordi finansmarkedet har lagt målsnøret høyere. Istedenfor 20 må den nå oppnåes en omsetningsvekst på 30 prosent per år. Istedenfor en avkastning på 15 prosent må den nå oppnåes 18 prosent, som er en grunn til at bedriften aldri når sine mål.

Det er det samme på vårt private område. Også her samler vi i økt grad erfaringen: Jeg kommer aldri i mål. Hvis jeg bruker energien min til å imøtekomme de yrkesmessige kravene, får jeg automatisk problemer i privatlivet. Hvis jeg derimot forsøker å imøtekomme kravene fra min familie, mine bekjente eller slektninger, når jeg ikke mine yrkesmessige mål.

Mange krav som blir stilt til oss, er ikke forenlige med hverandre ! 

Mange av oss forsøker i stress-situasjoner å løse våre konflikter gjennom rigid tidsstyring. Istedenfor å planlegge en halv time for møtet, planlegger en 20 minutter. Istedenfor å begynne arbeidet klokken 8 begynner en klokken 7. Det ukentlige besøket i svømmehallen droppes helt ,og hjemme finnes det bare suppeposer istedenfor fersk grønnsaks-suppe. Som oftest lykkes man kun for kort tid med denne »krise-styringen«. Ikke bare fordi vi i den tiden som står oss til rådighet bare begrenset kan oppfylle en rekke av oppgaver, men også ut ifra en annen grunn:

 I vår verden som er kjennetegnet av fleksibilitet lar mange krav seg ikke forene.

Her noen eksempler:

  • En mor, som regelmessig punktlig klokken 16 må hente sine barn i barnehagen, vil alltid ha problemer på arbeidsplassen, der hun ikke kan forlate kontoret sitt på slaget 15.30, fordi hun ofte må gjøre noe uforutsett.
  • En ung kvinne eller en ung mann, som akkurat vil bevise sin bedrift, at hun/han egner seg til å overta en kvalifisert ledelssesposisjon, vil alltid ha problemer med å bygge et hus, parallelt til dette.
  • En salgsmedarbeider som ofte må besøke kunder i byer som er mer enn hundre kilometer vekk eller som til og med må besøke de i utlandet, vil alltid ha vanskeligheter med regelmessig å ta videreutdannelse, der han/hun må være tilstede på en bestemt kveld og bestemt klokkeslett.
  • En person som akkurat har våget skrittet ut i selvstendighet, vil spesielt i startfasen ha liten tid til sin familie og for sportslige og sosiale aktiviteter.
  • En leder som lar seg forflytte til et annet sted av sin arbeidsgiver og bare er hjemme over helgen, vil alltid ha vanskeligheter med å pleie sine sosiale og vennskaplige kontakter som tidligere.

Ved hjelp av rigorøs tidsstyring alene lar ikke slike konflikter seg løse. Forsøker vi på tross av dette, er en krise programmert på forhånd. Det være seg, idet vi plutselig får et hjerteinnfark, fordi vi har neglisjert kroppen over lengre tid. Eller det være seg, fordi vi stiller spørsmålstegn ved det hele: »Hvorfor dette stresset?

Reflekter over hvorfor behovene/kravene er vanskelige å forene?  Hvilke livsområder kolliderer oftest med hverandre?

 

Hoppe av?

Hoppe av?

 

Stadig oftere ytres ønsket om å pensjonere  seg med 50, henholdvis hoppe av karusellen. Bak dette ønsket ligger »erkjennelsen«: I mitt nåværende liv dominert av arbeid, kan jeg ikke realisere mine ønsker, mine lengsler og meg selv. Derfor vil jeg gjøre det om 10 eller 20 år. Men dette håpet vil aldri bli oppfyllt. Fordi hvis vi skal være ærlige mot oss selv, må vi innrømme:

Hvorfor skal vi lykkes å finne en balanse i livet vårt om 10 til 20 år, når vi ikke har klart det i dag?

Åpenbar blir denne konflikten mellom krav og realitet på arbeidsplassen. Her fungerer vi bare, og blir eksternt påvirket. Her blir det bestemt utenifra, hva vi skal gjøre og hvordan vi skal forholde oss, og i denne rollen føyer vi oss. Dette er stedet der vi bærer masker. Vårt »sanne jeg« kommer dermed frem i vår fritid. Her er stedet hvor vi viser våre ekte følelser og behov og åpenbarer våre sanne handlingsmotiver. Her virkliggjør vi oss selv. 

At vi på arbeidsplassen bærer masker som en skuespiller, er ikke ubetinget negativt. Til syvende og sist er det et tegn på, at vi anerkjenner visse livsnødvendigheter. Ofte er det å bære en maske til og med et tegn på profesjonalitet.

Maske

Maske


·         En lege kan ikke ha medlidenhet med enhver som er alvorlig syk. Da ville han/hun i løpet av kort tid være en hylende nervebundt.
·         En lærer kan ikke like alle elever like godt. Mange er nemlig noen som går en stadig på nervene. Tross dette må han/ hun forsøke og være rettferdig ovenfor alle.
·         En selger kan ikke ovenfor enhver kunde til enhver tid opptre med samme høflighet. Mange ganger har hun/han også en dårlig dag. Tross dette må han/hun i det minste forsøke å vise en like stor interesse for alle.  

Men virkelige problemer får vi, hvis vår maske avviker for mye fra vårt »sanne jeg«. Denne rollekonflikten gjør deg på sikt syk.

 bal150

Fra boken «Balance your life« av Lothar J. Seiwert

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share

Syv basiser for din personlige balanse

Balanse er veien og måletBare hvis vi lever i balanse, kan vi mestre utfordringene i livet.Vi må bearbeide kraften, den biografiske broen som vi blir konfrontert med. Da har vi også den nødvendige energien og det motet som kreves for å utforme livet pro-aktivt, slik at vi unngår mange brudd, henholdsvis kunne segle rundt krisene som er forbundet med disse. Vi kan føre et fullverdig liv.

Dette lyder flott. Men hvordan får jeg en slik balanse i livet? Det finnes ingen patentresept på dette. Til syvende og sist er vi mennesker og ingen maskiner i et byggekompleks, der alt mer eller mindre er likt. Vi er alle unike. Det gjør det menneskelige liv så spennende og så komplisert på samme tid.

Balanse

Balanse

Hver av oss har  forskjellige forestillinger om lykke, suksess og oppfyllelse. Den ene erfarer de mest intensive øyeblikk av lykke, når han/hun leker med barna i hagen. Den andre gjennomstrømmes av lykkefølelse når han/hun sitter i en konsertsal og lytter til en symfoni. Den ene føler seg mest vell, når han/hun kan gjøre »rutineoppgaver«, som han/hun kjenner på forhånd: For dette er jeg fagmann/-kvinne.

Den andre blir utålmodig av slike oppgaver. Full av begeistring styrter han/hun seg inn i nye oppgaver, som han/hun i begynnelsen ikke vet om han/hun kan mestre i siste innstans. Enhver må stille seg spørsmålet: Hva betyr et liv i balanse for meg? Imidlertid lar noen grunnleggende forutsetnnger formuleres for hvordan vi finner balanse i livet og dermed lykke og oppfyllelse.

 Regel 1: Balansen i livet vårt faller ikke ned fra himmelen. Vi må produsere den selv.

Regel 2: Når vi oppretter den ønskede balansen i livet vårt eller ønsker å opprettholde den, må vi vite, hva som virkelig er viktig for oss.

Kunne slappe av

Kunne slappe av

Regel 3: Svaret på spørsmålet »Hva er virkelig viktig for meg?« må omfatte alle fire livsområdene

Regel 4: Letingen etter svaret på »hva er virkelig viktig for oss?« krever tid.

Regel 5: For å kunne svare på spørsmålet »Hva er virkelig viktig for meg?«, trenger vi en visjon av vårt (fremtidige) liv.

Regel 6: Realiseringen av vår livsvisjon og letingen etter balansen i livet er en prosess »med å bli bevisst«.

Regel 7: Vi må finne den »røde tråden« i livet vårt. Bare da kan vi bevare vår identitet.

 

bal150

Fra boken «Balance your life» av Lothar J. Seiwert

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Bookmark and Share