Mennesker som føler seg overbelastet, tviler ofte på seg selv og interpreterer dette å være overbelastet (utelukkende) som et individuelt problem.
Ved første blikk er det ofte ikke gjenkjennelig hva som forbinder dem med andre »som har strandet«. En husmor kan identifisere seg med problemene til andre husmødre. Men hva har en ung arbeidsløs til felles med en toppleder, som med 52 er »utsortert«? Svært lite, skjønt begge er arbeidsløse.
Eller: Hva har en prosjektleder, som har vanskeligheter, på grunn av sine stramme terminer å nå de prosjektmål som er satt, til felles med en ufaglært arbeidskraft, som haster frem og tilbake mellom flere deltidsjobber for å tjene til livets opphold?
Eller en salgsleder, som kjemper for å nå kvartalstallene sine, med en mor som er aleneforsørger, som stadig vekk har dårlig samvittighet, fordi hun ikke samtidig klarer å ivareta behovene til sine barn og kravene i yrket sitt? Tilsynelatende ved første øyekast ikke noe.
Og dog har de mye til felles: Alle har de tidsproblemer og kjemper med å klare kravene som blir stilt. Alle har de kommet til et punkt der de lett kan miste sin indre balanse. Alle befinner de seg i en situasjon som resulterer i stress, overbelastning og anspenthet og som,
· minsker deres lyst på livet,
· er en fare for deres fysiske (og mentale) helse og
· som forringer deres prestasjonsevne,
hvis det blir en vedvarende tilstand.
Denne følelsen av å være overbelastet er ikke noe individuelt problem. Det viser blant annet den offentlige diskusjonen om temaet burn-out i de siste årene. Fenomenet burn-out lar seg redusere til tre setninger:
· Jeg er eller ser meg konfrontert med krav, som overstiger mine evner, henholdvis krefter.
· Ved å forsøke å imøtekomme disse kravene, har jeg allerede brukt så mye energi, at jeg ikke klarer å håndtere disse kravene mer.
· Jeg har havnet i en tilstand av utbrenthet, og kan for tiden ikke nyte livet mer.
Setninger som dette viser: De krav som blir stilt er ikke enestående. En person som har overanstrengt seg ved å jogge vil neste morgen riktignok klage over muskelsmerter, men ikke over et burn-out-syndrom. Likeledes er det hos en arbeidstaker, som av og til må arbeide sent på natten. Han vil neste morgen eventuell klage over tretthet, men ikke over et burn-out-syndrom. Det vil si:
|
Kravene som fører til burn-out, er slike som permanent ledsager livet vårt. Som konsekvens kan denne „utbrent-heten“ bare bli løst gjennom en endring i vår livssitua-sjon, henholdsvis gjennom, at vi møter kravene på en annen måte.
|
Et bevis på å være overbelastet er også det hyppige ønsket til en yrkesmessig sterkt engasjert person med 50 år å førtidspensjonere seg. Ikke helt tilfeldig boomer boktitler som lover sine lesere, at de med 50
år kan være finansiell uavhengig.
Men hvilke budskap ligger bak utsagnet: Jeg vil slutte å jobbe når jeg er 50 år? Det viser, at de ikke mer oppfatter sitt eget arbeid som en utfordring, men som en overbelastning. Arbeidet blir heller ikke oppfattet mer som meningsfylt. Derfor blir det til byrde og smerte. Det blir ikke sett på som en oppgave mer, der oppfyllelsen gir energi og tilfredshet.Også ønsket om å avslutte yrkeskarrieren sin med 50 år, er dermed et bevis på, at det mangler balanse i livet. Her ser vi:
Menn og kvinner blir på samme måte påvirket av burn-out- syndromet, som ønsket om å hoppe av karusellen. Her finnes det ikke noe kjønnsspesifik forskjell. Selv midtlivskrisen – tidligere et klassisk mannsfenomen – treffer nå også kvinner.
|
Nå når det eneste livsperspektivet for kvinner ikke mer er ekteskap og få barn, er livet deres blitt mer selvbestemt og enda mer komplekst. Dette gjelder spesielt for tiden mellom 30 til 40 år, der den yrkesmessige karrieren avgjøres. I denne livsfasen stiller kvinner skarpere enn menn spørsmålet om barn. Fremfor alt, fra og med 35 år da det biologiske uret i dem tikker, kommer mange kvinner inn i en interessekonflikt, da familie og yrke som oftest kan forenes, men vanskeligere familie og karriere.
Her treffer kvinnen, samme hvordan hun beslutter, ofte den »gale« beslutningen. Beslutter hun seg for å få barn, så består muligheten, at hun noen år senere blir angrepet av en identitetskrise på grunn av avkall på mulige karriereskritt. Beslutter hun seg for ikke å få barn, kommer mange likeledes med 40 år i midtlivskrisen, fordi denne beslutningen ikke kan reverseres. Et klassisk dilemma. Derfor bør kvinner mellom 30 og 40 år befatte seg intensivt med spørsmålet: Hva vil jeg? Hva er virkelig viktig for meg?
Fra boken «Balance your life» av Lothar J. Seiwert
Copyright © 2009 SIMPLIFY
Del på bloggen
Filed under: Livsbalanse, Stress, Suksess, Tid til å leve, Vaner, Yrke og karriere | Tagged: 50 år, avkall, år, barn, burnout, familie, få barn, forringer, grunn, helse, karriere, karusellen, kravene, kvinner, livet, overbelastning, Stress, tiden, tilstand, utbrenthet, viser, yrke | Leave a comment »
Abonner via RSS-feed
Velkommen til "Slow down your life" 